Kirkens nye språk

FLODBØLGEN I Sørøst-Asia berørte oss alle. Noe i oss - og noen av oss - ble trolig også forandret. Muligens fordi en fjerntliggende katastrofe ble brakt nærmere gjennom de mange norske som også ble rammet - kanskje også fordi man først opererte med adskillig flere norske omkomne enn hva som heldigvis viste seg å være riktig.

Kirken spilte en god og vesentlig rolle - her hjemme og på ulykkesstedene - etter hvert som omfanget gikk opp for oss alle. Minnegudstjenester og sorgbearbeiding; deltakelse i det offentlige rom - nærvær i sorgfylte lønnkamre; kirkens representanter var til stede på måter som har høstet fortjente godord og anerkjennelse. Med romslighet og toleranse ble det gitt plass til ulike religioner i ett og samme gudshus; kristne gudstjenester i buddhistiske templer der ute - ikke-kristne tekster ble lest i norske kirker av representanter for andre religioner. Ikke bare i den romslige «Stålsett-kirken» i Oslo - også i det konservative «mørkemanns»-bispedømmet lengst sør i landet.

Kirkens kvinner og menn er blitt en naturlig del av lokale krise-team. Man har simpelthen tedd seg ordentlig - vært inkluderende og ivaretagende, sørgende mennesker er blitt sett og hørt av folk i rundsnipp. Folkekirken har vært til stede i sin beste utgave.

LITT GROVMASKET KAN det imidlertid hevdes at kirkens beste side har vist seg når man ikke har sagt noe som ikke kunne sies av andre. Det er gjort i en religiøs språkdrakt - omhyllet av en tydelig gudstro; men Gud er likevel blitt presentert med sordin; i en lettere tilbaketrukket omsorgsrolle.

Snakk ut om dine følelser, tenn lys, gråt dine tårer og søk fellesskap - fysisk og psykisk. Brenn ikke inne med dine emosjonelle reaksjoner. Alle som har ytret seg, har sagt omtrent det samme - fra kongehus til naboleilighet; inkludert prester, biskoper, leger, psykologer, politikere og velmenende journalister.

NY PRAKSIS utløser ofte ny teori - hvilke teologiske tanker vil vokse ut av den kirkelige praksis og erfaringer i bakkant av flomkatastrofen? Hva kan vi i kirken lære av at vi nå snakker mer om helse enn om frelse i vårt sorgarbeid?

Og hva gjør det med vårt gudsbilde? Tanken om den allmektige Gud utfordres hver gang vondskap og ondskap rammer vår verden - og når skjer ikke det? Ondskapen kan muligens besvares med kristenhetens understrekning av menneskets syndighet. Krig og undertrykkelse handler om menneskelig svik og svikt, men hva når naturen slår seg vrang? Er jordskjelv og flom en del av skaperverket - det som av Vårherre selv på den syvende dag ble erklært for å være «såre godt»? Unektelig en meget sårbar godhet.

Eller kattens lek med musen? Er det en følge av skaperverk eller av syndefall?

Kirkens forsøk på svar har vært en slags språklig sjenanse. Gud er god, insisterer vi - Gud vil oss vel. Han er tilstede hos de lidende, men har ikke selv utløst lidelsen. Skaperverket er godt - ingen av oss makter helt å gi slipp på julesalmens tanke om at jorden er deilig. Selv ikke når vi rammes av en tsunami på annen juledag - Stefanusdagen; dagen som er viet kirkens først martyr og som bærer blodets farge.

DET ER GRUNN TIL å peke på fullstendig fravær av et ellers klassisk tema innen kirkelig teologisk debatt: Talen om livets to mulige utganger - frelse eller fortapelse.

Det kunne vært et barokt aktuelt tema - det ser alle. Norske og andre vestlige turister omkommer i klassiske misjonsområder i Asia - sammen med et ufattelig høyt antall «innfødte»; tilhørende ikke-kristne religioner. Det er et løfterikt signal om kristelig finfølelse og varsomhet at man har avstått fra kristentroens tradisjonelle frelsesforkynnelse, men kanskje er det også signal om noe mer? Det er drøye femti år siden Ole Hallesbys radiosendte erklæringer om at vantroe mennesker står i akutt fare for å havne i evig pine. Siden den gang er imidlertid kirkens ord om fortapelse redusert til lettere blodfattig tale om «livets to utganger». I forbindelse med helgens bispeskifte i Oslo kan det være interessant å konstatere at her er det ingen forskjell mellom biskopene Stålsett og Kvarme. I henholdsvis Dagbladets Magasinet og i studio med Skavlan ga begge uttrykk for identisk syn - nesten identisk ordvalg. Men selv ikke dette ble tematisert i vår nasjonale sorgprosess på nyåret. Heldigvis!

Hvorfor har kirken avholdt seg fra slik tale?

Kanskje er det mulig å søke i mindre tabloide perspektiver enn vinterens fordummende bispedebatt der mørkemannsstempel og «liberale/konservative» merkelapper hemningsløst er klistret på prester og prelater.

DET SYNES SOM OM teologien i økt grad - i likhet med politikken - preges av en gravitasjon i retning sentrum. Mens politikkens samling i sentrum skapere trangere miljø og flere lettvintheter, kan teologien - om den samler seg om sitt sentrum; mannen fra Nazaret - søke i dybden; lete fram ubenyttede sider ved sin identitet, fornye sitt språk og bearbeide sine egne refleksjoner.

For meg er det troens språk som utfordres - ikke selve Gudstroen. Har kirken brakt seg selv i et språklig uføre - en slags blyg ydmykhet i forhold til tidligere bastante måter å formulere kristentroen på? Egentlig et godt og vakkert signal, men det bærer med seg nye og vanskelige spørsmål. Er det mulig å reformere kirkens tale uten å øve vold på troens innhold?

To tema synes i særlig grad å være aktuelle: Vår måte å snakke om Gud på, vår tale om livet etter døden. Klassiske religiøse og teologiske problemstillinger - grunnleggende for ethvert forsøk på å gi livet en religiøs tolkning; slik sett handler ikke dette om noe nytt. Men hendelsene i romjulen og de påfølgende prosesser har på kompakt og dramatisk vis gjort det særdeles påtrengende - kirkens egen praksis har gjort det særdeles tydelig.

Den norske kirke har sin lærenemnd - et organ hvis oppgave det er å formulere kirkens tro og lære på forpliktende og dagsaktuelt vis. I dag jobber nemnda med homofilisaken. Kanskje trenger kirken heller et refleksjonsutvalg - troende mennesker som blir gitt et spennende kirkelig mandat: å reflektere, undre seg og leke med troens språk og innhold. Mennesker som kan kombinere troens trygghet med fantasiens muligheter.

Vi trenger ikke nye kirkelige lærevedtak, vi trenger dristige refleksjoner. Høyttenkning er viktigere enn vedtak.

PERSONLIG TROR JEG det ligger ubenyttede og uoppdagede hemmeligheter gjemt i kristentroens sterkeste påstand: at Guds identitet kommer til syne på jord gjennom et lite barn i en krybbe; en mann på et kors. Et sårbart Gudsbilde - der Guds avmakt på et vis blir like tydelig som Guds allmakt; og den evige kjærlighet og grenseløse forsoning simpelthen begrenser fortapelsens mulighet. Ja, kanskje til og med umuliggjør evig fortapelse.

Og rett etter påske - kirkens forsoningshøytid; er det grunn til å undres over at Stålsett erklærte han selv ikke ville si noe i retning av hva Jesus faktisk sa på korset: Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør. Ingen biskopelig tilgivelse til andre enn de som har etterspurt den. Men tenk om Jesu ord er et signal om at Gud frelser også de som ikke har etterspurt noe slikt? Kan den grenseløse kjærlighet utholde å miste sine kjære?

Frelse er noe mer og noe dypere enn helse - nåde er noe annet enn jus, håp noe mer og noe annet enn terapi. Troen og kjærligheten gjør simpelthen livet spennende.

Kanskje er det med kirkens språk som med hvetekornet Jesus fortalte sine disipler om: Det må falle til jorden og dø før det kan bære ny frukt. Er det der vi er nå?