GÅR TIL KJERNEN: «Homoekteskap ligger som kirkesplittende sprengstoff under Den norske kirke fordi saken går til kjernen i kristenetikkens interesseområde, nemlig sex og samliv», skriver artikkelforfatteren. 
Foto: NTB Scanpix
GÅR TIL KJERNEN: «Homoekteskap ligger som kirkesplittende sprengstoff under Den norske kirke fordi saken går til kjernen i kristenetikkens interesseområde, nemlig sex og samliv», skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Kirkesplittende sprengstoff

Hva venter kirkelederne på?

Når Kirkemøtet åpner i Kristiansand i dag, er det uten homofile ekteskap på sakskartet. «Homofilisaken» må nemlig, for 25. gang på 40 år, først drøftes av Bispemøtet, nå med utgangspunkt i en delt utredning fra et samlivsetisk utvalg. Kirkemøtet vil behandle saken i 2016 eller seinere.

Seindrektigheten er forståelig. Homoekteskap ligger som kirkesplittende sprengstoff under Den norske kirke fordi saken går til kjernen i kristenetikkens interesseområde, nemlig sex og samliv. Og fordi verken Guds ord eller kristenarven gir tydelig veiledning.

ARTIKKELFORFATTER: Preben Aavitsland
ARTIKKELFORFATTER: Preben Aavitsland Vis mer

Guds ord, eller teologien, er utydelig. Ingen vet hva Gud mener, og det er like teologisk gangbart å hevde at homoekteskap er innenfor guds vilje som å hevde at slike ekteskap er et syndig brudd på skaperordningen. Det springende punktet er om de fordømmende Pauli ord gjelder bare løssluppen homoseksualitet eller også den ekte kjærligheten og samleiene mellom to mennesker med homofil legning.

Kristenarven er heller ikke særlig tydelig. På den ene siden står mange tiår med tung diskriminering av homofile i Kirken, eksemplifisert med Bispemøtets uttalelse i 1954 om at «homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er».

På den annen side står vissheten om at Kirken alltid beveger seg i liberal retning, gjerne sånn minst tjue år etter resten av samfunnet. Vi kjenner gangen fra andre saker, som spørsmålet om kvinnelige prester: Først en fase der motstanden er stor, så en fase der det liberale minoritetssynet får lov å leve side om side med det strenge majoritetssynet innenfor Kirken, og så en fase der oppslutningen langsomt reverseres før sluttfasen der det gamle synet, altså nei til kvinnelige prester, bare finnes hos noen bygdeprester på Sørlandet.

Jeg ser to løsninger på Kirkens homodilemma: Kirkens øverste organ, Stortinget, kan hjelpe Kirken ved å fjerne ekteskapslovens unntak om at prestene kan «nekte å foreta vigsel dersom brudefolkene er av samme kjønn». Da kan de prester som ønsker det, straks gå i gang med å vie homofile par. Kirkelederne i en selvbevisst kirke på vei mot full skilsmisse fra staten vil nok protestere. De vet godt at dette må bli det endelige utfallet for en «raus folkekirke», men de vil gjerne bestemme tidspunktet selv.

Følg oss på Twitter

Da kan de velge den andre løsningen. Det er den som organisasjoner flest velger når de står overfor en sak av vital betydning for organisasjonen: Man spør medlemmene. Den norske kirke har to ekstra gode grunner til å arrangere en uravstemning om homoekteskap. For det første mangler Kirken et representativt, valgt organ som kan ta avgjørelsen på vegne av medlemmene. Bare rundt 10 prosent av medlemmene var med på å stemme fram delegatene på Kirkemøtet. For det andre vil Kirken gjerne være en folkekirke med et levende og lyttende demokrati med aktive medlemmer. Så hva venter kirkelederne på? De kan invitere tre millioner voksne kirkemedlemmer til å bestemme - og stemme - om homoekteskap i Kirken.