Kirkeverge med kjærlighetssorg

Solid men litt for springende, om mann som flykter i likvogn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Den høres mer dramatisk enn den er, poeten T. Hellesens romandebut om en naturfaglærer i Sverige. Han kjøper en likvogn, og drar til en liten norsk bygd og starter som kirkeverge der. Utover i boka får vi vite at han reiser fra et sterkt kjærlighetsforhold som delvis gikk i oppløsning på grunn av en planlagt abort. Men flukten er også en (akselererende) reise som framstår som en nødvendig del av livet. «Akselerare» er ingen enkel bok å komme inn i. Her er stadige tidsbrudd, og ulike fortellerstemmer med ulike versjoner av fortellingen som på en eller annen måte dreier seg rundt det vanskelige livet. Bokas forteller er likvognselgeren, samt at vi også følger et filmøye i et av bokas fragmenter: «Zoom inn mot kvisa og naglen som klør (...).» Hellesens styrke ligger i billedbruken: Her har han en selvsikker knapphet: «Gleda er aldri rein, ei skinande fjøl, skrapa for slo. Ho er blanda. Måseskrik over båten. (...) P1 på radioen, Raud mix i lomma, Per spelemann, lukta av kapp.» Eller han har sin vri på gjenkjenneligheter: «Kor mykje vanskelegare det var å tape nokon til livet enn til døden.» Jeg må innrømme at jeg hadde problemer med på finne rytmen i denne fragmenterte boka. Selv kommenterer han sin skrivestil ved å la forfatteren bryte inn, og ironisere over lesere som vil ha en fortelling fra a til å. «Kanskje skulle ein sett nærare på familien, ein slektning kunne kome inn frå ein uventa kant. Slik kunne ein skrive ein roman, skapa eit heilskapelig bilete, ein skulestil folk og gamle norsklærarar kunne vere stolte av.» Ironien til tross. Forfatteren gjør det bare vanskelig for seg selv, og leseren, ved denne kryptiske og etter hvert velkjente gjemmeleken. Spesielt fordi forfatterens styrke ligger i enkeltrefleksjoner og fragmenterte bilder som ikke krever sammenheng. De klarer seg fint på egen hånd: «Du døyr heile tida, løysar deg opp, driv ikring. Vert ei eng, med ei ku og eit tre, slik dette no brått rauta forbi kupèvindauget.»

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer