Kirkvaags dagsorden

La du merke til med hvilken fryd radioreporteren uttalte ordene: «Montebello» og «beste vestkant» i radionyhetene i går morges?

Historien om naboprotestene mot avrusningsstasjonen hadde neppe nådd opp i nyhetene om den hadde skjedd på Oppsal eller i Fyllingsdalen. Men si Montebello og alle ser for seg Trond Kirkvaag og hans «Heisann». «- Husk nå å slå på varmekablene i tennisbanen og ikke glem vinterhjulene til Jaguaren. Og forresten, pass opp for slubberter fra avrusningen.»

  • Slik kan en komiker sette dagsorden. Humor er makt. Gang på gang har kultur og underholdning gitt oss uttrykk som har gått rett inn i den offentlige samtalen. Bjørn Sands Stutum ble selve begrepet på den reaksjonære og harry mannen. Trond-Viggo Torgersens vaktmester ble selve inkarnasjonen av den vanskelige og uvillige ansatte, mannen som via sin praktiske makt kunne sette en stopper for ethvert prosjekt.
  • I går hadde Dagens Næringsliv en reportasje om at suppe er på vei inn som kafémat i Berlin. Travle bymennesker stopper gjerne opp og tar en varm suppe med seg til kontoret. Greit nok. Men det er helt umulig å skrive om suppe uten å nevne Harald Heide-Steen og hans «supperåd». Reportasjen har da også tittelen «Suppe i sentrum», navnet på informasjonskonsulent Balle Klorins blad om suppe.

I 30 år har meningsløse råd, komiteer og nemnder blitt kalt for «supperåd». Kombinasjonen av humor og språk er uslåelig.

  • Mektig er også parodien. «Radio Jalla» med sine morsomheter om innvandrere er strålende. Parodier, vitser og latterliggjøring skjer overfor de menneskene man tar alvorlig. Den som blir holdt unna alt tull blir virkelig diskriminert.

Når Otto Jespersen herjer med «vi i Tøyengata» i sin «Nyheter for innvandrere», er det humor med makt. Makt til å la oss le av hverandre.

  • Hva med den «nye humoren», bidrar den til å sette dagsordenen? Den har en utydeligere brodd og går derfor ikke så rett inn i samfunnsdebatten, men preger språket desto mer. «Knuffing», «rifla påmmfri» og «tusener på tusener» lever lenge etter at «Lille lørdag» er over.

Språklig er ikke Kirkvaag ueffen heller. Hjemme hos oss skal det ikke store engstelsen eller forskrekkelsen til, før det blir slått fast: «Vart skræmt, ja. Skikkelig skræmt.»