Kirsebærmonarkiet

I forbindelse med tronarvingens 40-årsdag, må det være lov å stille spørsmålet: Hvor heldige har vi vært med Haakon?

PÅ BÆRTUR: «Når du spiser kirsebær med de høye må du regne med å få steinene spyttet midt i pannen», påpeker kronikkforfatteren i anledning kronprins Haakons og kronprinsesse Mette-Marits 40-årsdager. Foto: AP / NTB Scanpix
PÅ BÆRTUR: «Når du spiser kirsebær med de høye må du regne med å få steinene spyttet midt i pannen», påpeker kronikkforfatteren i anledning kronprins Haakons og kronprinsesse Mette-Marits 40-årsdager. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Under andre verdenskrig ble den nederlandske eksildronningen Wilhelmina berømt for å sykle rundt i Londons gater. Den britiske overklassen var selvsagt lamslått og døpte øyeblikkelig slike utslag av påtrengende folkelighet for «Sykkelmonarkiet». En enkel, men like fullt underholdende språklig lek bygger på denne tradisjonen.

«Underholdningsmonarkiet» og «Skimonarkiet» har vært brukt på det norske kongehuset. På 60-tallet oppstod «Trikotasjemonarkiet» etter at kong Olav, prinsesse Astrid og ikke minst kronprins Harald, ble forbundet med norsk tekstilnæring (kong Olav selvsagt høyst ufrivillig gjennom et påstått forhold til motedronningen Astrid Blesvik). For noen år siden ble jeg smigret av en oppringning fra Språkrådet som kunne fortelle meg at jeg, i en svensk ordbok, var kreditert opphavet til begrepet «Ikea-monarkiet».

Mitt ubeskjedne bidrag i år dreier seg om bærfrukter. Det bygger på et av våre eldste ordtak; røttene går tilbake til antikken og Æsops fabler. Opprinnelig het det: «Når du spiser kirsebær med de høye må du regne med å få steinene spyttet midt i pannen». Kort sagt: Når du tar mål av deg til å være mer enn det du er i stand til, blir du fort straffet for det.

I løpet av et par sommermåneder er det med ett blitt klart for oss at det norske kongehuset er grovt underbetalt. Serriøst, asså: Vi har å gjøre med et «Fattigmonarki». Det nyrike Norge, som setter standarder i det sosiale lag av folket der monarkiet inntar en primas-rolle, er i ferd med å bli et alvorlig problem for kongefamilien. Civillisten strekker ikke lenger til for å operere i samme liga som finansspekulanter, hotellkonger og skipsredere med adresse på Kypros. Mens den ene gründeren etter den andre pusser opp og bygger hus for tresifrede millionbeløp, kjøper lystyachter for milliarder og lar sine koner ta for seg i utenlandske motehus, spinkes og spares det i de kongelige gemakker.

Mens Celina og «The Fredriksen Sisters» får det de orker å peke på, må landets kommende dronning gå tiggergang til Gucci og Pucci. Selv skattefritak og romslige poster på statsbudsjettet strekker ikke til. Kuene på Skaugums grønne enger, som kunne ha vært et pittoresk innslag i «Melkesjokolademonarkiet», ble slaktet som et båtbyggeri på Trøndelagskysten.

Det måtte en gavmild kommune til for å skaffe Mette og familien et passende feriested nær kronprinsessens hjemtrakter. «Global Dignity» er et velment og godt forsøk på å spille internasjonal aktør, men det gjenstår å se hvordan en liten og (unnskyld) puslete organisasjon kan «gjøre en forskjell», som Jonas sier, blant kobbelet av halsende donorsøkende bistandsorganisasjoner verden over. Mitt inntrykk er at skal du nå frem i rotteracet om midler til internasjonal antroposofisk virksomhet, må du ha langt større muskler og spissere albuer enn det som kler en Haakon av Norge.

Og nå altså den omtalte festivalen. Det som opprinnelig kunne ha artet seg som et idyllisk, om enn litt harry, folkelig påfunn, ble etter en natt på en avisdesk plutselig til en marerittaktig informasjonskrise. En nær venn av familien oppdaget plutselig at spanderbuksene ikke hadde dype nok lommer. Løsningen var å anmode de inviterte gjestene om et aldri så lite bidrag til å opprettholde den musikalske standarden (!) som sømmer seg landets neste konge. En halv million kunne være et passende beløp. Det minner litt om historien til Pekka som våkner opp i bakfylla natten etter den allierte bombingen av Dresden og utbrøt: «Det här kan jag inte betala».

Det hjelper ikke hvor mye kongekomiker Bård Tufte Johansen prøver å bagatellisere de uheldige tiggermailene (den ene signert Slottet) ved å hevde at det er helt vanlig å spleise på en fest. Problemet er selvsagt at ingenting er vanlig med et kongehus. Den dagen det mister sin usedvanlighet, er det game over. Det er eksklusiviteten rundt landets statssjefsfamilie som er institusjonens selve raison d?etre.

Slik er Haakons og Mettes verden - de er to tilsynelatende velmenende mennesker i et hav av smisk og forfengelighet. Skal du overleve må du passe på å gjøre uvanligheten sånn passe vanlig. De to må stagge køen av norsk elite som tidvis albuer seg frem til en plass i den kongelige stråleglansen. Og det er selvsagt her det har gått galt i festivalteltene på de krøttertomme jordene rundt Skaugum.

Noen husker salige Lars Korvalds morsomhet (en av de få) den dagen nyheten om kronprinsessens nedkomst i 1973 ble offentliggjort: Alt lykkes for denne regjeringen! (Korvald gikk av tre måneder senere og egentlig plagierte han Trygve Lie fra 1937 da Harald ble født). I forbindelse med tronarvingens 40-årsdag dukker denne historien opp igjen for meg. Høyst respektfullt må det være lov å stille spørsmålet: Hvor heldige har vi vært med Haakon?

Ryggmargsrefleksen vil uten videre svare positivt . «Alle» beskriver ham som en tvers igjennom real kar. Han gjør gode og viktige ting, verner om miljø, menneskerettigheter og utsatte grupper, ofrer mye av sin tid til å fortelle de unge om deres ansvar for verdens fremtid. Under Norgesmesterskapet i «Gode familiefedre» må han uten videre tildeles en pallplassering. Kan vi annet enn å like en sånn fyr - som vil så mye?

Selvsagt ikke. Likevel kan hans suksess lett bli hans verste fiende. Farene lurer i situasjoner der landets folkevalgte stundom får det for seg å bruke kongehuset til å oppnå politiske mål. Og jo mer kompetent kronprinsen blir, jo større blir fristelsen. Fra Haakons myndighetsdag til i dag har det rett og slett skjedd en revolusjon i «bruken» av de kongelige.

Dette ble særlig tydelig da UD kommanderte tronarvingen til å spille en politiske rolle i Norges relasjonsbygging i et av verdens minst demokratiske regimer; det aserbajdsjanske. Det hele gjentok seg da han i vår ble tildelt en liknende politisk rolle under et besøk på Lockheed Martin-fabrikken, en fabrikk som av etiske grunner er svartelistet av Oljefondet. Således kan hans største utfordring i tiden fremover være å si nei til overivrige politikere som forsøker å lime seg til kongemakten. Det kan bli vanskelig. For hva skjer når alt mislykkes for den sittende regjeringen og Siv Jensens mål for et bedre samfunn skal markedsføres med de kongelige midler som står til rådighet?

I et tidligere intervju har 40-årsjubilanten uttrykt tvil om sin forutbestemte gjerning. Det er lite som tyder på at han har bestemt seg for noe annet enn en dag å bli konge. Hva skulle så være vår hilsen til ham på 40-årsdagen? Kanskje et senket ambisjonsnivå? Kanskje et ønske om at han tok sin tradisjonelle betydning mer på alvor, kort sagt; at han finner på litt færre ting. Kanskje burde han melde seg av det kirsebærkalaset som kongehusets hangers on helst ser at han deltar i?

Åslaug Haga sa en gang at hun likte bedre å plukke båbær enn å spise kirsebær med de store.

Hørte vi «Blåbærmonarkiet»?