HVEM SER BEST UT? Kiss med sedvanlig ansiktsmaling, Ace Frehley nøyer seg med en mer tradisjonell bikerlook. Foto: Roadrunner/Warner og Indie Distr.
HVEM SER BEST UT? Kiss med sedvanlig ansiktsmaling, Ace Frehley nøyer seg med en mer tradisjonell bikerlook. Foto: Roadrunner/Warner og Indie Distr.Vis mer

Kiss-fans har ikke hatt det bedre på 30 år

Det beste fra to verdener: nye plater fra Kiss og Ace Frehley.

||| ALBUM: Rockhistorien er full av feider, dramatikk og krigserklæringer. Kiss er intet unntak, klimaet mellom originalmedlemmene Gene Simmons, Paul Stanley, Peter Criss og Ace Frehley har vært preget av storm i kastene de siste 30 årene.

Bakvaskelser, alkoholproblemer og motstridende motivasjonsfaktorer er noen av ingrediensene.

Tross et tappert forsøk på en gjenforening på midten av 90-tallet, har tida vist at de fire herrene ikke kan leve under samme tak eller på samme scene.
 
Men: her skal ingen sverd slipes, eller granater kaste. Dette er nå en bandpolitikkfri sone.

Sakens kjerne er at verdens tallrike Kiss-menighet sannsynligvis har sine beste dager på, tja — nærmere 30 år.
 
Etterlengtet
Det er ikke mange månedene siden Kiss uttrykte liten eller ingen interesse for å spille inn nytt materiale.

Men et sted på veien må noen ha puttet et magisk serum i tekoppene til Gene og Paul, for her sitter vi da altså med en håndfull rykende ferske Kiss-komposisjoner rett fra bakerovnen i New York.

Paul har selv produsert, og mantraet har hele veien vært at alt som smaker av kosmetiske hjelpemidler og andre dikkedarer skulle skrelles bort. Det pulserende og primale 70-talls-Kiss skulle igjen være hovedfokus.
 
Garantert velklingende ord i sultne Kiss-fans ører.

Men våger man å skru opp forventningene etter hovedpersonenes mildt sagt variable prestasjoner på egne bein de siste årene?
 

«Anomaly»

Ace Frehley

5 1 6
Plateselskap:

Seasons of Mist/Indie Distribution

Se alle anmeldelser

Ace på sin side har ruslet inn og ut av avrusning og har ikke gitt ut nyskrevet materiale på 20 år. Men den siste tiden har den gamle gitaristskrotten stått stadig stødigere, og nå er han endelig klar til å svinge Les Paul-øksa nok en gang.
 
Himmel og helvete
Kiss og Ace Frehley er altså tilbake på startstreken - uten at det kan regnes for et kappløp i den forstand.

For når salven er avfyrt, trekker Gene og Paul lytteren ut i en velkjent dans av livsbejaende frihetsrock, hvor nattens gleder og fristelser naturlig nok er hovedfokus, illustrert ved hjelp av bilder og metaforer kun herren med den lange tungen og Star Child kan føre i pennen.

Kiss setter dagsorden og du følger etter.

Ace på sin side trekker deg ned mot New York-asfalten. Han forteller om festens bakside og kampen mot flaska. «Alcohol was a friend of mine/it almost got me dead», synger han i den selvransakende «A Little Below the Angels».
 
«Modern Day Delilah» er riktignok ikke helt det 70-talls-Kiss som ble lovet i oppkjøringen til «Sonic Boom».

Den lukter mer av 80-åra og «Lick it Up», men det blir fort en parentes, all den tid den står fjellstøtt som et partynummer med stor allsangfaktor og en Paul i storform, godt hjulpet av makker Gene i refrenget.

Ace viser røffere takter i sin innledende runde, «Foxy & Free» har et buldrende gitarriff i beste Spaceman-tradisjon i sentrum, mens Ace crooner refrenget. Signaturen er ufravikelig og effektiv som alltid.
 
Tilbake til fortiden
Når Stanley har levert «Never Enough» og gitt stafettpinnen over til Simmons og «Yes I Know (Nobodys Perfect)», er pilen peilet inn mot gamle dager.

«Anomaly»

Ace Frehley

5 1 6
Plateselskap:

Seasons of Mist/Indie Distribution

Se alle anmeldelser

Her utveksles klassiske rockeriff over en lav sko, pakket inn i lekre koringer og en Tommy Thayer som gjør sitt beste for å gjøre stas på gitarsolovedtektene til Space-Ace.

Slik går det slag i slag mellom årgangsrockere («Danger Us») og pumpende 80-tallskraftsalver som «I?m An Animal».
 
Beste siden «Rock Soldiers»
Frehley fortsetter ufortrødent med «Outer Space», kanskje den beste låten han har skrevet siden «Rock Soldiers».

Tungt, insisterende og med en formanende Ace i front. Sweet-låten «Fox on the Run» viser gitaristen i utsøkt melodisk slag, mens «Change the World» vitner om at den gamle reven har mer enn hjembyen New York til felles med Lou Reed.

Her snakker Ace med skjør stemme om sine tanker om verdensfreden. Keitete på en vakker måte.
 
Ikke perfekt
Verken «Sonic Boom» eller «Anomaly» er perfekte plater, men begge preges av artister som mot alle odds har funnet tilbake gleden ved å formidle musikk.

Ace Frehley snakker nok mer fra levra, mens Kiss kanskje framstår som noe mer konstruert.

Eric Singer-bidraget «All For the Glory» fremstår som noe tafatt, mens Frehleys semi-instrumental «Genghis Khan» ikke bidrar til annet enn hyllefyll, det blir uansett hva man kaller rusk i forgasseren.

Kiss-fans har ikke hatt det bedre på 30 år

Det er en overstrømmende positivitet her som umiddelbart brer om seg og bærer prosjektene trygt i havn på sin pure entusiasme.

På egne premisser
Ville en sammenslåing gitt et bedre resultat?

Mest sannsynlig ikke.

Tiden har vist at fraksjonene har sine radikalt forskjellige arbeidsmetoder, og dette er resultatet av to ulike artister/konstellasjoner som har fått smi sine jern i omgivelser de trives med på sine egne premisser.
 
Det er 22 år siden Ace sang «Ace is back and he told you so». Gitaristen fra rommet kan med hjertet på det rette stedet repetere frasen.

Eller som Gene Simmons så entusiastisk twitret på tampen av torsdagskvelden, «...long days... huge, sold out shows... crazed fans... band in fine spirits and having a ball... now, off to the KISS jet to the next town».

Kiss-fansen har fått det beste fra to verdener.

Kiss-fans har ikke hatt det bedre på 30 år