Kissinger som historieskriver

Henry Kissinger har satt et dypt preg på den kalde krigens historie. Men Kissinger har også klart noe de fleste andre aktørene på den storpolitiske arenaen bare kan misunne ham: Han har vært en sentral bidragsyter til den kalde krigens historieskrivning. Nå har han endelig fullført sin versjon av historien.

Det tok 17 år før «Years of Renewal», det tredje og siste bindet av Kissingers memoarer, kom ut. Onde tunger skal ha det til at han trengte så lang tid for å omskrive historien. Memoarene dekker Harvard-professorens år som en av verdens mektigste menn, i rollen som USAs utenriksminister (1973- 77) og presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver (1969- 75). «Years of Renewal», som først og fremst omhandler årene under Gerald Fords presidentskap, består av 1151 sider med en krysning av selvbiografi og verdenshistorie. Til tross for forfatterens tidvis pompøse formuleringer og tekstens overveldende detaljrikdom vil lesere som kommer seg gjennom hele boka, belønnes med en fascinerende og til tider svært nær og velskrevet gjennomgang av en viktig og hendelsesrik periode av den kalde krigen. Men leseren er herved også advart: Denne boka er mer et forsvarsskrift enn en historiebok. Tvil og selvkritikk glimrer med sitt fravær. Når han omtaler omstridte hemmelige aksjoner som i Angola, Chile og Kambodsja, er det som regel media, kongressen eller byråkratiet som får skylda når ting gikk galt.

«Years of Renewal» er således langt fra noen selvransakelsesprosess. I stedet dras leseren mer eller mindre frivillig inn i den tilsynelatende uimotståelige indre logikken i Kissingers verdensbilde. Den verden Kissinger tar oss med inn i, er en verden av store menn (og en og annen kvinne, som Golda Meir) som sammen - gjennom hemmelige møter, «bak-kanaler», skytteldiplomati, og personlig vennskap og fiendskap - forvalter krig, fred, og menneskehetens skjebne nærmest som et sjakkspill. Når utenforstående, slik som de venstreintellektuelle under Vietnamkrigen eller Kongressen under CIA-avsløringene, blander seg inn i USAs nasjonale sikkerhetsspørsmål, så lager de etter Kissingers oppfatning som oftest mest ugagn. Kissinger ser på sin tid i politikken som en periode der «nasjonen rev seg selv i stykker». Årsaken var Kongressens utidige avsløringer av CIA-skandaler (som attentatforsøkene mot Cubas Fidel Castro og støtten til kuppmakeren Pinochet i Chile) og Vietnam-opposisjonens ustoppelige angrep på USAs krigføring i Indokina. Det faller aldri Kissinger inn at det kan ha vært CIA og Det hvite hus som gjennom sine overgrep, maktmisbruk og feilsteg påførte supermakten disse ubehagelighetene.

Kissingers verden er også sterkt preget av hans teoretiske tilnærming til internasjonal politikk. Han ser på seg selv som en realist, pragmatiker og geopolitiker, og tror på maktbalanse og rasjonelle statslederes manøvreringer for å vedlikeholde denne balansen. Slik opprettholdes om ikke fred, så i hvert fall en slags ro og orden i verdenssamfunnet. Og slik, ifølge Kissinger, kunne den kalde krigen mellom «den frie verden» og kommunistisk ekspansjonisme utkjempes på forskjellige fronter uten at supermaktkonflikten eskalerte til atomkrig. Et av Kissingers yndlingsskjellsord er «romantiker». Han synes at Bill Clintons hemmelige våpenstøtte til Bosnias muslimer var utslag av en slik «romantisk», i stedet for strategisk, tilnærming til sikkerhetspolitikk. Hans egne hemmelige prosjekter, slik som militæraksjonene i Angola og CIAs undergravningsvirksomhet mot Chiles sosialistiske president Salvador Allende, anser han derimot som både riktige og nødvendige.

Kissingers syn på CIAs virksomhet i Chile er like kompromissløs etter nesten tretti års ettertanke - og selv etter at den kalde krigens ideologiske rigiditet forlengst har løsnet kvelertaket på staters utenriks- og sikkerhetspolitikk. Kissinger bedyrer at han aldri støttet selve kuppet mot Allende i 1973 (en påstand som bestrides av nylig frigitte dokumenter i Washington). Men han har ikke et eneste beklagende ord å ytre om USAs engasjement i begivenhetene som brakte den brutale diktatoren Augusto Pinochet til makten. Tvert imot, Allende, som vant det demokratiske valget i 1970, blir beskrevet som en mann som «systematisk forsøkte å kvele ytringsfriheten» og som ville forandre Chile til et kommunistdiktatur på linje med Cuba. De borgerlige partiene som nektet å godta valgresultatet og som støttet de militære kuppmakerne, blir derimot betegnet som «de demokratiske krefter». Kissingers verdensbilde er hardest å svelge når hans overbevisning om at sosialisten Allende i framtiden kunne blitt en brutal diktator, gjør at han fortsatt forsvarer generalen Pinochet, til tross for det ubestridte faktum at Pinochet faktisk var en brutal diktator i 16 år.

Men «Years of Renewal» har også gode sider. Boka bringer oss tett på 1970-tallets verdensledere gjennom detaljerte skildringer av Kissingers møter med Mao Tsedong og Deng Xiaoping, Bresjnev og Gromyko, og, selvfølgelig, hans egne sjefer Richard Nixon og Gerald Ford. I tillegg møter vi hele karaktergalleriet i Midtøstens maratondrama - de fleste er navn som er like velkjent for dagens lesere som 1970-tallets bivånere: Yitzhak Rabin og Shimon Peres i Israel, kong Hussein av Jordan, Hafez al-Assad i Syria, Anwar Sadat og Hosni Mubarak i Egypt - og selvfølgelig PLO-lederen Yassir Arafat. Selv Kissingers hardeste kritikere er enige i at hans skytteldiplomati i Midtøsten var et imponerende stykke fredsdiplomati - som også la grunnvollen for den senere Oslokanalen.

Portrettet av den gåtefulle Richard Nixon er særlig interessant. Kissinger beskriver president Nixons framtoning under Watergate-skandalens siste lidelsesdager med en blanding av beundring, forundring og medynk. Bildet Kissinger skaper av Nixon er av en stor statsmann som sto for en svært vellykket utenrikspolitikk, men som skapte sin egen undergang gjennom sin konspiratoriske personlighet og selvtorturerende angst. Kissinger plasserer skylden for Watergate i Nixons eget fang, men håper at ettertiden også vil huske presidenten for hans internasjonale bragder. På toppen av Kissingers liste står i så måte Nixons historiske Kina-besøk i 1972. Den nye trekant-maktbalansen som dette møtet skapte, gjorde det mulig for USA å spille på fiendskapen mellom kommunistmaktene Kina og Sovjetunionen til egen fordel. Dette er internasjonal politikk etter Kissingers smak.

Håvamåls visdomsord, «eg veitt eitt/ som aldri døyr,/ dom om daudan kvar», er kanskje ikke like allmenngyldig i dag. Unntaket er aktørene i den internasjonale storpolitikkens verden. Særlig når statsmenn og -kvinner stunder mot slutten av sine karrierer, begynner de å skjele kraftig til ettertidens dom over deres politiske bragder. Noen ganger blir kampen om ettermælet skjebnesvanger: Ifølge Kissinger var trolig en viktig årsak til at den ærekjære Nixon tok opp alle samtaler mellom seg og sine medarbeidere i Det hvite hus at han ville hjelpe på hukommelsen når han en gang skulle skrive sine memoarer. I stedet ble de beryktede båndene hans politiske endelikt.

Kissinger selv er også en mann som har tenkt mye på ettermælet. Han har mange beundrere som er stolte av at han fikk Nobels

fredspris i 1973 for sin innsats for å få slutt på Vietnamkrigen. Men han har minst like mange fiender som fordømmer ham som krigsforbryter på grunn av den selvsamme krigen. Årsaken er Kissingers beslutning om i all hemmelighet og i strid med folkeretten å bombe Vietnams nøytale nabo, Kambodsja. For å sikre seg mot et negativt utfall av denne kampen om ettermælet har Kissinger valgt å selv ta grep på historien. Ved sin innsats gjennom et knapt tiår som politiker, tre bind memoarer, og «Diplomacy», verdens mest kjente innføring i diplomatiets kunster, har dr. Henry A. Kissinger sørget for å skrive historie - både bokstavelig talt og i overført betydning. Men ikke alle er like overbeviste om resultatet.