Kitsch på parnasset

Det er ikke lenger noen tvil: Vi har fått vårt eget bustete, mysende, kjortelbehengte norske svar på Dalm, Beuys, Warhol og Jeff Koons - kunstneren som, uansett hvor anerkjent verkene hans blir, alltid makter å vri oppmerksomheten mot sin egen person.

Personvridning er i denne sammenheng det samme som medie vridning. Koons måtte visstnok slutte å abonnere på Argus-klipp om seg selv tidlig på nittitallet, fordi det ble for dyrt. Snart kan også Odd Nerdrums samlede presseomtale telles i spaltemil. Alt han gjør, blir til overskrifter. «Nytt Nerdrum-sjokk» er den «tidløse» malerens eget svar på the tradition of the new.

  • Medieprofilen vedlikeholdes ved en jevn strøm av innspill, utspill, stunts og provokasjoner. Er det ikke angrep av typen «Kvinnene bremser kunsten!», er det spektakulære tilbaketrekninger - fra Høstutstillingen, fra professorater, fra egne pressekonferanser. Er det ikke nok et bidrag til hans endeløse private korstog mot modernistenes påståtte enevelde, er det et nytt «skandaløst» motivvalg - kvinner som bæsjer, kvinner som pisser, menn uten lemmer, kvinner med lem... Det foreløpige høydepunkt kom selvsagt i vår, da han greide å bringe sitt «kjønnsorgan på alles lepper», som Per Ståle Lønning så ufrivillig pregnant uttrykte det.
  • Likevel blir ikke Nerdrumedia kjedelig. Han har lært første bud for enhver person med karismatiske ambisjoner: Vær aldri entydig. Nerdrum viser fram krumtappen, men snakker om kongeverdigheten og det androgyne ved sin malte skikkelse. Han poserer som overlevd åndsaristokrat, men lar seg fotografere med armen rundt Cowboy-Laila. Han er provokatøren som tar avstand fra provokasjoner. Han er troskyldig barn og et utspekulert PR-geni. Han er ydmyk og stormannsgal, den selvhøytidelige hoffnarr, en melankoliker med godt humør. Ingen vet hvor den ene identiteten slutter og den andre begynner, eller om forskjellene virkelig gjør en forskjell i det nerdrumske univers.
  • Mens norske kunstnere foretrekker å føle framfor å tenke, er Nerdrum utpreget filosofisk anlagt, selv om man ikke alltid lar seg blende av hans visdomsord. «Notater 1967- 1992», en aforismesamling utgitt mellom to stive permer av et av våre store kulturforlag, vil bli stående som en av tiårets ypperste litterære kalkuner. Noen smakebiter: «Det er enorm forskjell på menn og kvinner.» «Å gå på toalettet er en sakral handling - en begravelse.» «Kjærligheten er så barnslig». «Bare soloppganger - og solnedganger. Er jeg lat?»
  • Sannelig om vi vet. Men å se eksentrikeren Nerdrum sammen med TV2-gutta var avslørende. Han fikk Bjørn Dæhlie og kompani til å framstå akkurat så sjarmløse og kulturløse som de faktisk er. Og hva skjedde på NRK2 da vår eneste verdensberømte kunstmaler nylig samtalte fritt og uhemmet med vår eneste verdensberømte filosof? Mens Jostein Gaarder lirte av seg skoleflinke resonnementer og pedagogisk riktige meninger om livet, kloden og kjærligheten, var det bustehuet Nerdrum som personifiserte den genuine undringen. For åpent kamera prøvde han ut egne, uferdige tanker som glimtvis ga oss mer original innsikt enn hele Sofies verden av veletablert klokskap. I slike øyeblikk blir man takknemlig for Odd Nerdrums anmassende nærvær i det norske kulturbildet. Han er så visst ikke lett å svelge, men enda vanskeligere å mislike.
  • Mens The Art of Odd har nådd nye høyder, både i dollar og heder, har han også forfinet og forsterket The Art of Being Odd - dvs. merkelig, pussig, aparte, snodig, snål, sær og rar. Den underlige skruens siste dreining er kanskje den mest interessante hittil. Nerdrum sto fram med sitt nye image i VG mot slutten av fjoråret, og nå har han spredt sitt glade budskap i alle medier: «Jeg er en kitschmaler.»
  • Et slikt utsagn er lett å avvise som rent koketteri eller PR-trick. Vi bør heller se det som en konsekvent videreføring av «det konstante, nerdrumske avvik». Avvikere stemples av omverdenen, og noen ganger svarer de med å tilegne seg skjellsordet, og gi det positivt innhold. Svarte, politiske aktivister kaller seg «niggere», homoseksuelle kaller seg «homser», eller til og med «sopere». På samme måte påberoper Nerdrum seg å være misforstått og underkjent ved å tilegne seg den moderne estetikkens ypperste skjellsord. Kitschen er kunstens imitasjon og negasjon, kunstreligionens svar på Anti-Krist, og kitschmaleren blir da en selverklært kjetter blant dogmatikere.
  • Strategien kan lett misforstås. Nerdrum setter ikke kvalitetskriteriene til side. Tvert imot opererer han med et hierarki innenfor kitschen - fra Elvis Presley på det laveste til Mona Lisa på det høyeste. (Selv mener han seg trolig å ligge like under sistnevnte nivå.) Og ingenting kunne være mer fremmed for Nerdrum enn å flørte camp-ironisk med den dårlige smak. I stedet har han laget sin egen subjektive kitsch-definisjon: «Kitschen er laget på dypt alvor. Den vil skape noe som er så levende i sitt følelsesuttrykk at andre individer blir grepet av det, og kan ikke forstå hvorfor de intellektuelle bare ler, når den selv gråter». Mens modernismens baneførere anså tårer for å være et estetisk bedrag, og ønsket en «avhumanisering» av kunsten, står Nerdrum for en radikal rehabilitering av det banalt menneskelige, noe som slettes ikke er ukontroversielt i dagens kunstsituasjon der publikum kommer til kort selv overfor de mest «iøynefallende» uttrykk uten fortrolighet med den aktuelle kunst-diskursen.
  • Som Jan Åke Petterson påpeker i sin nye bok, snur Nerdrum opp ned på det vante kunst-kitsch-skillet: Kunsten er forfalt til formøvelser, mens kitschen viderefører følsomheten og sanseligheten som fantes hos de gamle mestere. Altså er Nerdrums kitsch den ekte kunst. Han - utskuddet - er normen, mens alle de andre - modernistene og vennene deres - er avvikere. Det er en artig vending av makspillet, men den underslår sin egen forutsetning.
  • For tjue år siden mente nemlig mange kunstkritikere at Nerdrum var en kitschmaler - en teknisk begavet, men bakstreversk romantiker. I dag må selv anmeldere som er drittlei av mediemartyren motvillig innrømme hans mesterskap som malerisk iscenesetter. Og det er denne statusen som gjør hans siste utspill mulig. Det som overflatisk framstår som en beskjedenhetsgest (jeg: «bare» en kitschmaler), er i realiteten en suveren maktdemonstrasjon. Det er bare en kunstner som virkelig er anerkjent av den etablerte kunstinstitusjonen som kan tillate seg å omfavne kitschbegrepet. Vebjørn Sand kunne ikke gjort det, uten å bli rost for sin selvinnsikt. Han er (ennå?) ikke tilstrekkelig innkjøpt, hyllet og prisbelønt av de prestisjegivende instanser. Når Nerdrum sier han er kitsch, skjønner vi at ingen kunstkjennere vil påstå det samme. Outsideren har endelig og ettertrykkelig blitt en in sider.
  • Da er det bare én ting vi lurer på: Hvis Nerdrum er en kitschmaler, hva skal hans etterlignere kalle seg?Han - utskuddet - er normen, mens alle de andre - modernistene og vennene deres - er avvikere.