Kitsch tjener livet

Forståelsen av hvem man er og hva man egentlig gjør kommer ikke alltid så lett, mange av oss trenger tid og modning for å nå til full innsikt i disse vanskelige spørsmålene. Dette henger ofte sammen med at det er visse ting det er vanskelig å innrømme overfor seg selv, og kanskje enda vanskeligere å innrømme overfor andre.

Med meg har det kanskje tatt lengre tid enn for folk flest. Men nå, ved en anledning som denne, synes jeg tiden er inne.

For meg som for de fleste andre, er spørsmålet om hvem man egentlig er, knyttet til opplevelser og konflikter i barndommen.

Jeg var tidlig fanget inn av kunsten, og som sju- åtteåring malte jeg Poliakoff-lignende abstraksjoner. En årsak til dette var nok min stefar Johan Nerdrum. Han var en dannet mann som samlet på moderne kunst, og hadde blant annet en del bilder av Rian og Weidemann.

En gang gikk stefar og jeg på skitur. Han var en rasjonalist og mosjonist som likte å gå lange, lange skiturer. Da vi kom opp på en høyde, ble vi stående og se ned i dalen foran oss. Den lå badet i lyset fra en praktfull solnedgang. Et øyeblikk var vi oppslukt av det vi så, men så sa han: «Det er vakkert, men husk at du aldri må male noe slikt hvis du blir kunstner, for da kommer du ikke inn på Høstutstillingen!»

Også mor er et kultivert menneske, hun mener at det ikke er dannet å være religiøs. Jeg husker en gang vi stanset foran et butikkvindu på Majorstuen. Der hang det en «Sigøynerjente» av maleren Roka. Det var imponerende malt à la Zorn og kostet 4000 kroner. Hun beundret bildet, men syntes det var for dyrt. For meg var det en av mine første kunstopplevelser, jeg følte meg umiddelbart hjemme i denne malerens direkte opplevelse av kropp og uttrykk!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange år senere, det var på slutten av 70-tallet, spurte NRK meg om å sammenligne ulike kunstverk. Da valgte jeg en akt av min bestemors fetter, Jean Heiberg, som hang i Nasjonalgalleriet, og plasserte Rokas sigøynerpike ved siden av. For meg var forskjellen klar og tydelig, Rokas bilde hadde mer liv, mer hud.

Selv om jeg altså tidlig var fanget av kunsten, kom jeg også raskt i kontakt med noe annet. Og som 19- 20-åring var jeg innhentet av det røde lyset fra solnedgangen. Men jeg hørte fremdeles stefars advarende stemme: «Husk de moderne. Det går godt for dem. Hvis du fortsetter slik, kommer det til å gå galt med deg!»

Da jeg trengte meg inn i kunstverdenen på slutten av 60-tallet, hadde jeg ekkoet av ordene hans i hodet. Reaksjonene var voldsomme. Den mobbingen jeg ble utsatt for, hadde dypere røtter enn motstanden mot Munch, en motstand som fort gikk over i støyende anerkjennelse. Selv forsto jeg nok at det var noe galt, men hva det var, lå utenfor min fatteevne. Jeg forsøkte å oppføre meg som kunstner så godt jeg kunne, og i mange år trodde jeg faktisk at jeg var kunstner.

Første gang jeg fikk en anelse om hva som var i veien, var på slutten av 70-tallet. Jeg hadde fått lov til å henge opp to store bilder, Arrestasjonen og Mordet på Andreas Baader , i en trapp på Chateau Neuf, det nye studenthuset i Oslo. Jeg hadde riktignok bestukket direksjonen med grafiske arbeider, dette var en tid da utstillingsvederlag var en selvfølge, men jeg syntes det var helt greit så lenge jeg fikk oppfylt min drøm om at de store komposisjonene skulle få henge offentlig tilgjengelig.

Bildene var nydelig montert, og det hele så nesten ut som et Caravaggio-kapell. Men det varte ikke lenge før noen ikke likte denne opphengningen. Et styre på kunstakademiet hadde bestemt at bildene akkurat i den trappen skulle ned. Det var snakk om en ny dekorasjon. Og de overrasket meg med et brev om at alle pyntegjenstander i trappen måtte fjernes i løpet av fjorten dager. På samme tid traff jeg en av dem som hadde bestemt dette, den anerkjente kunstneren Arvid Pettersen. Jeg så ham inn i øynene og sa: «Hvordan kunne du gjøre dette mot en kollega!» Han bare så på meg og kunne ikke svare. Men jeg fikk følelsen av at Pettersen kanskje forsto noe jeg ikke hadde oppfattet: At jeg ikke var kunstner. Flere hadde skrevet at jeg var antikunstner og slike ting, men dette at jeg ikke var en ekte kunstner, var umulig å forstå da. Senere kom jeg på andre tanker - senere forsto også jeg hva Pettersen tidlig hadde oppdaget.

Min vei til denne innsikten gikk gjennom kunsthistorien og fortellingen om det store Cezanne-gjennombruddet ved begynnelsen av århundret, da den offisielle kunsten gikk inn i en oppsiktsvekkende ny tid. Jeg så hvordan kunsten nå ble en applauderende metafysikk til alle de vitenskapelige gjennombruddene ved århundreskiftet, hvordan den fikk sin dybde og betydning ved å være et uttrykk for en sannhet om verden. Det kunne være sannheten om mennesket som samfunnsvesen, sannheten om mennesket som rasjonelt vesen eller som et irrasjonelt vesen. Eller det kunne være sannheten om det problematiske, angstfylte eller ironiske forholdet mellom kunstner og virkelighet.

Samtidig fikk kunsten sin eksistensberettigelse ved opprøret mot tradisjonen, historien og makten i alle dens former. Et karakteristisk trekk ved den nye kunsten var derfor at den søkte innovasjon i stedet for tradisjon, og at den legitimerte seg ved noe som lå bak selve kunstverket.

I dag, ved århundrets slutt, ser vi det paradoksale resultatet. Modernismen er blitt en tradisjon som har bemektiget seg hele den vestlige verden. Institusjoner, kritikere, kunstnere og ikke minst det dannede publikum er forpliktet til å være «åpne for det nye».

Men det viktige i denne sammenheng er ikke modernismens altomfattende legitimering av det bestående. Det jeg her er opptatt av, er det som modernismen skjøv ut som sitt andre. På samme måte som kristendommen demoniserte sine konkurrenter, gjorde også modernismen det. Og herskeren i modernismens helvete fikk navnet kitsch.
Kitsch ble navnet på kunstens, det vil si modernismens, antitese. Hva er så kitsch? Jeg kan ikke ta dette opp i hele sin bredde her, jeg holder meg til billedkunsten og et par eksempler fra musikken.

Kitsch ble et samlebegrep for alt det som ikke var intellektuelt nytt, for alt det som ble oppfattet som brunt, gammelt, sentimentalt, melodramatisk og patetisk. Eller som Herman Broch, den østerrikske forfatteren og filosofen, sa det i 30-årene: Kitsch er antikrist, stagnasjon og død.

Vi kjenner sigøynerpiken og gutten med tåren. Bestemor med barnet på fanget. Fiskeren med pipen. To silhuetter foran solnedgangen. Og ikke minst elgen ved det blanke tjern. Slikt ble forbudsområder for den dannede smak. Den såkalte lavfolkelige, ikke gjennomskuende smak sto i kontrast til Freud, Marx og hele den moderne eliten som hadde gjennomskuet alt til det minste atom.

Men djevelen er ikke bare dum, og kitsch er ikke bare lavt. Det finnes også høyere former for kitsch. Eller som Broch sier: «Det finnes genier innen kitsch, slike som Wagner og Tsjaikovskij.»

Utstøtelsesprosessen som satte inn ved modernismens gjennombrudd, dette fryktelige øyeblikk, fikk umiddelbare følger. Komponisten Puccini ble erklært som kitsch, Zorn, den svenske maleren med de lekre kvinnekroppene, likeså. Han led under beskyldningene og var i villrede like til sin død i 1920.

Men de fleste akklimatiserte seg raskt. Munch ble modernist, det samme skjedde med Gallen Kallela. Ja, selv Repin i Russland begynte å male slurvete for å tilfredsstille den nye sannheten. Sibelius, den store finske komponisten, ble også anklaget for å være kitsch, og begynte i den 6. og 7. symfonien å famle etter den nye disharmonien, men ga opp og levde i stillhet i 40 år til.

Nå når modernismens epoke nærmer seg sitt hundreårsjubileum, kan vi vende oss tilbake og se hva det var man ville demonisere, hva det var man ville kvitte seg med. Hva var det i kitschen man ikke ville?

Kitsch handler om evige menneskelige problemer, om det patetiske, uansett form, om det vi gjerne kaller «det menneskelige». Kitschens oppgave er å skape et alvor i livet, på sitt beste så sublimt at den kan holde latteren tilbake. Kitsch tjener derfor livet og søker det enkelte individ. Dette i motsetning til kunstens ironi og distanse.

Det er noen som har villet knytte kitsch til den politiske propagandaen. Men det er feil å si at kitsch har noe med Stalin og Hitler å gjøre. De opererte med et propagandamaskineri for massene. All kunst skulle etter deres mening tjene politikken. Dermed måtte propagandaen nå folket med et overtydelig språk, på samme måte som reklamen. Puccinis Madama Butterfly derimot henvender seg bare til det enkelte menneskets sårbarhet og ikke til at et menneske skal være 100% arbeidsfør.

Kitsch er lidenskapens uttrykksform, på alle nivåer, og ikke sannhetens tjener. Den forholder seg tvert om relativt til religion og sannhet. En godt malt madonna overgår derfor det hellige. Sannheten overlater kitschen til kunsten.

I kitschen er dyktighet et avgjørende kvalitetskriterium. Håndens arbeid er selvavslørende i lys av etablerte normer. Slik sett er kitsch uten beskyttelse, for her er målestokken det beste i historien. For Picasso og Warhol derimot er det annerledes, de er beskyttet av tidens verdier. Man sammenligner ikke Warhol med Rembrandt annet enn som et ironisk tiltak. Kunsten er beskyttet mot fortiden fordi den er noe annet. For kitschen derimot finnes ingen nåde.

Og i motsetning til kunstens krav til nyhet, romsterer kitschen rundt i historien blant de kjente formene. Den fordyper seg og spenner uttrykket til det ytterste. Det er denne overtydeligheten som Baudrillard kaller det «obskøne». Om det så skulle skje at kitschen skaper noe nytt, så er dette et unntak, slik vi for eksempel ser det i Rodins umettelige lidenskap.

Hvordan er så kitschens vilkår, nå ved slutten av modernismens epoke? Etter det postmoderne opprør mot det «eneste sanne» skulle man tro at kitschen kunne få en mulighet. Men det forundrer meg at det likevel ikke er mer rom for «den menneskelige stemme». Er da en solnedgang bare vann og luft, bare brutte solstråler?

Etter at jeg oppdaget hva kunst er og hva kitsch er, forsto jeg hvor jeg hørte hjemme. Jeg vil derfor benytte denne anledningen til å be om unnskyldning. Jeg har kalt meg kunstner med en bismak i munnen. Nå vet jeg at jeg ikke er det. Jeg har seilt under falskt flagg og misbrukt pressens interesse, og intelligentsiaen har selvfølgelig vært sint med rette. Det ligger ikke noe dypt bak mitt arbeide. Alt kan sees på overflaten, noe mer kan jeg ikke gi, verken til kunstneren eller den intellektuelle. Og med rette savner de dybden og tiden i mine arbeider. Men gud vet jeg har strevet med å bli god nok til å skildre menneskets lengsler med min kitsch. Og hva er det vel som driver oss sterkere enn barndommens og ungdommens lengsler? Om det skulle være en sannhet i disse lengslene, så måtte den være å finne i sigøynerpiken som vandrer inn i solnedgangen. Kunsten er til for kunsten selv og henvender seg til det offentlige rom. Kitsch tjener livet og henvender seg til det enkelte menneske.