Kjære Arbeiderpartiet

Jeg opplever det dessverre som at saken hviler, til tross for forsikringer fra UD om at saken har høyeste prioritet.

HAR KONTAKT: «Tjostolv ringer meg hver søndag», skriver Kari Moland, som vil ha hjelp av UD for å bedre forholdene for broren. 
 Foto: Heiko Junge / Scanpix
HAR KONTAKT: «Tjostolv ringer meg hver søndag», skriver Kari Moland, som vil ha hjelp av UD for å bedre forholdene for broren. Foto: Heiko Junge / ScanpixVis mer
Meninger

Jeg håper at dette skribleriet synes i havet av henvendelser. Jeg vurderte å farge det rødt, for at det skulle skille seg ut, men så kom jeg på at det er sikkert mange andre som også har tenkt den tanken. Det blir dessverre et traust og kjedelig format, som jeg håper at noen av dere leser likevel.

Først og fremst vil jeg si at jeg er ikke ute etter å anklage, eller etter å diktere. Jeg er klar over at min fanesak er en fjert i universet, og at det hver dag er nye utfordringer som skal håndteres, løses og evalueres i verden, og i Norge.

Mitt navn er Kari Moland, og dette skrivet er et naivt forsøk på å bidra til noe i en tid hvor en stor porsjon av min verden står stille. Min bror Tjostolv Moland og hans venn Joshua French har vært fengslet i Kongo i over fire år nå, og det har helt klart vært en påkjenning for oss som er nære. Jeg opplever det dessverre som at saken hviler, til tross for forsikringer fra UD om at saken har høyeste prioritet.

Situasjonen har likevel ikke bare vært negativ for meg. Denne saken har bidratt til mye lærdom, som jeg ikke ville ha vært foruten. Saken har også bidratt til at jeg ønsker å være en person som er mer samfunnsengasjert og kritisk. Jeg har også skjønt at det finnes offentlige ressurser klare for meg hvis jeg får meg en skikkelig knekk og trenger noen å prate med midt på natta. Gratis krisehjelp har bidratt til at jeg har det veldig fint.

Tjostolv ringer meg hver søndag. Vi snakker om fugl, fisk og naboen, og om at te og ananas-gin faktisk smaker ganske godt. Vi snakker for det meste om pengeoverføringer til mat og hygieneartikler, og så snakker vi mye om hvilke bøker som jeg skal grave meg fram til på loppemarkeder rundt omkring, til neste gang noen skal reise ned med en ny ladning tidsfordrivelse.

Så var det han som valgte å reise inn i Kongo da, og alt det der. Den reisen kan man jo synes hva man vil om. Han har jo også en lei tendens til å være litt politisk ukorrekt og frekk i kjeften. Noen ganger lurer jeg på om situasjonen hadde vært annerledes om Tjosten og Josh gikk med seilersko, eller om de var jenter. Uansett, jeg trenger vel egentlig ikke å utdype alt dette om mangelen på tekniske beviser, spionasjedommen og hurramegrundt-rettssaken, fordi jeg opplever at det har kommet ganske klart fram. Likevel sitter de der og glor, og venter på at noter og brev fra den norske regjeringen skal anerkjennes og besvares av kongolesiske myndigheter.

Jeg ønsker å stemme på Arbeiderpartiet, for det er dette partiet jeg føler meg nærmest. Likevel er det sårt å sitte i den andre enden av telefonrøret og vente på at ingenting skjer. Jeg er klar over mange av utfordringene som denne saken innebærer, og så er det en hel del som jeg ikke har peiling på. Jeg lever likevel i den tro at mer kan gjøres og mer kan føres, og jeg håper å se et glimt av det før 9. september 2013.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.