RASER PÅ NETTET: Hvor glad gjorde det deg å kalle en av våre nye landsmenn for «jævla naver»? spør artikkelforfatteren.
RASER PÅ NETTET: Hvor glad gjorde det deg å kalle en av våre nye landsmenn for «jævla naver»? spør artikkelforfatteren.Vis mer

Kjære du på livets harde skole

Det er lite som gjør følelsen av å være verdiløs så stor som den du sitter med når du tar dagens tur innom kommentarfeltet og tømmer din frustrasjon.

Meninger

Jeg tenker ofte på deg når jeg leser kommentarfeltene. Du er aktiv der. Sint og lei. Kjennes som om hele verden går imot deg. Det er så vidt du kommer deg gjennom dagen. Ditt motto har etter hvert blitt «ny dag, nye nederlag». Det er en evig kamp for å få hverdagen til å gå rundt. Alt er ikke så greit, er det? Kanskje har du hatt det sånn en god stund. Ikke har du så mange å snakke med heller, og nå må du bare få ut raseriet på en eller annen måte. Kanskje sliter du økonomisk, eller med helsa. Du har dine grunner.

Jeg er ofte uenig i det du skriver, men jeg forstår hvor du kommer fra. Kanskje var det systemet som svikta deg, og nå vet du ikke hva du skal gjøre. Kanskje sliter du sosialt eller med et tøft arbeidsmarked? Kanskje var du en av dem som aldri nådde helt opp verken i vennegjengen eller på skolen. Droppa du ut av skolen før du var ferdig?

Jeg har sett at du har studert ved «Livets harde skole». Det er lite som gjør følelsen av å være verdiløs så stor som den du sitter med når du tar dagens tur innom kommentarfeltet og tømmer din frustrasjon. Derfor er det vel også lite som opptar deg mer enn å bevare de verdiene du kjenner til. Du ligger på grusen, og du trenger noen å hate. «Jævla muslimer». Det er lettere å sparke han som ligger under deg, enn systemet du er omringet og holdt nede av. Én ting er sikkert; du roper om hjelp, og du roper så høyt du kan. Helt offentlig, med bilde og navn. SE MEG!

Men du har også helt rett; vi har ikke et system som tar godt nok vare på dem som trenger det aller mest. Og når du skriver i kommentarfeltene generaliserer vi deg. «Din dust, kan ikke skrive NÅRSK engang». Det er ikke din feil at du sliter med å skrive, og når vi påpeker det så hater du enda mer. Hater verden, livet og det samfunnet du har vokst opp i. Men mest av alt våre nye landsmenn.

Vi må kreve at du også skal ha det bra. At du får hjelp fra der alt svikta. Helst lenge før. Av skolen eller arbeidsplassen. Vi burde huske på våre egne, du på «Livets harde skole». Og du har helt rett - om det er til å bli frisk, til å fullføre skolen eller til å komme deg i jobb og bli der. Når våre nye landsmenn venter på jobb er du sint, de tok en del av velferdskaka. Når våre nye landsmenn kommer i jobb er du også sint, de får servert arbeidsplasser på gullfat. «Våre egne først», sa du.

Du er lei av å bli generalisert fordi du er arbeidsledig. Du fikk kanskje beskjed om at du ikke var kvalifisert, eller at helsa ikke ville klare det. Du har levd i et skap lenge nok. Utenforskapet. Nå blir du mer sint for hver dag som går. Spesielt når vi generaliserer deg. Når vi putter deg i «idiotboksen». Dine meninger betyr ingenting, sa vi, du er ikke opplyst nok.

Men kjære du på «Livets harde skole», jeg har et spørsmål til deg. Hvor glad gjorde det deg å kalle en av våre nye landsmenn for «jævla naver»? Hvorfor ble du sinna når flyktningen fra Syria jobba dobbelt så hardt som andre for å ikke være en «jævla naver«? Eller den gangen du sa du håpet båtene sank, at de ble skylt vekk av Middelhavets bølger, følte du deg mer tilfreds da?

Det er ikke Aylan på veien mot Europa som truer velferden vår. Det systemet som svikta deg, svikta også ham. Og du vet det. Men du velger den enkleste løsningen, å hate nedover. På gutten som aldri blir innkalt til jobbintervju fordi navnet hans ikke er norsk nok, og på jenta som blir spytta på fordi hun bruker hodeplagg. De som ofte er like maktesløse som deg.

Du på «Livets harde skole», du er ikke alene. Medelevene dine er mange. Men mange av dem retter sinnet en annen vei enn mot asylsøkerne, mot systemet og mot dem med makt. De som sitter i regjering, som tar fra både deg og asylsøkerne og gjør dem mektige, mektigere og rikere. Og det er dem som har alt å tjene på at vi hater ned, ikke opp. For kjære deg, vi er på lag, du og jeg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook