Oslo, 20080829. Gert Nygårdshaug, forfatter.
Foto: SIV JOHANNE SEGLEM/ Dagbladet *** Local Caption *** Nygårdshaug,Gert
Oslo, 20080829. Gert Nygårdshaug, forfatter. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM/ Dagbladet *** Local Caption *** Nygårdshaug,GertVis mer

Kjære Gertegutt

Jeg er bare en kollega som vil deg vel.

Tituleringen virker kanskje patroniserende, men uttrykker bare den litt spesielle blandingen av beundring, hengivenhet og lett flørt venner kan ha seg imellom. Jeg er bare en kollega som vil deg vel. Som velger å ikke se på ditt brev til Karl Ove Knausgård som surmaga oppkast over en liten, sneversynt litterær andedam.

At en mann som deg, med levd liv fylt av dramatikk, omsluttet av svulmende kvinnekjønn, som har levd livet i nærkontakt med nær sagt summen av verdenssamfunnets bunnslam, at ikke du kaster deg ut i et bindsterkt selvbiografisk prosjekt, er over min fatteevne. Riktignok er dagens litteratur preget av vårt behov for ubetydeligheter og løst sammensatte påfunn om ingenting, men hvorfor ikke gå motstrøms?

En Gertegutt-serie med tittelen «Slik talte jeg», kunne vært banebrytende. For med et liv spekket av erfaringer så langt utenfor våre egne (her tillater jeg meg å snakke på vegne av mine forfatterkolleger og befolkningen generelt), burde det være duket for skjellsettende leseropplevelser i randsonen av det menneskelige univers. Det er riktignok de som hevder at dagens litteratur er full av eksempler på engasjerte forfattere som skriver bøker om både politikk og verdenssamfunn, men det er nok sterkt overdrevet. Det dreier seg sannsynligvis bare om forfattere som er så dydige og forsiktige i sin omgang med kjønn og karakter, at de ikke er i nærheten av å ha erfart nok Weltschmertz til å skrive en eneste setning av betydning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Du har sagt tydelig ifra at du ikke kommer til å skrive din livshistorie. Det trenger du strengt tatt ikke heller, nå som du i kronikks form har latt oss stå i svettelukten av ditt levde liv og gitt oss fantasibilder for evigheten. At noen beskylder deg for å være forfengelig, for stå for deres regning. Jeg, derimot, ser behovet for å underbygge din argumentasjon med talende eksempler fra ditt eget (hasardiøse) liv.

Gertegutt, det finnes ikke emner som ikke allerede er blitt behandlet litterært. At Karl Ove skriver om følelser, relasjoner, familie og traumer er bare gjentakelser. Det er den personlige signatur som gjør det nytt, originalt. Dessuten; magnituden av Min kamp-prosjektet er allerede litteraturhistorie.

Jeg slutter ikke å håpe at nettopp du, Gertegutt, vil omsette ditt eget liv til litteratur. Jeg vet at du vil tilgi meg maset, siden du selv er så opptatt av hva andre skal skrive. Og tar jeg ikke feil, så er det jo nettopp kravet om hva som bør bli temaer for fremtiden som nå får lydhøre og markedstilpassede forfattere til å kvesse pennen. Så får det ikke hjelpe at vi kanskje går mot en smule ensretting. Kommer man derimot først til mølla, er det jo ikke sikkert at man blir anklaget for å være salonfähig. Navlebeskuende blir man uansett ikke så lenge man løfter blikket fra egen buk og konsentrerer seg om andres.

Her er du et prakteksempel, Gertegutt. For ditt liv vil kunne omskapes, eltes og bli rullet ut i passe store emner, uten å være i nærheten av de ubetydelighetene og pinlige intimavsløringene som Karl Ove så fattigslig renner over av. Fordi du har levd et rikt liv, vil beretningen bli desto rikere, avsløringene mer betydningsfulle. Alt pakket fint inn en fabel av betydning.

Skjønt; verden er tung å rikke. Selv en liten millimeter.

Nok mas. Du kommer ikke til å gjøre det jeg ber deg om uansett. Slik jeg ikke kommer til å skrive det du forlanger. Bare det jeg til enhver tid har inni meg. Litt om gangen. Stort eller smått. Med eller uten suksess. Slik sett har jeg min egen kamp å kjempe.