IDENTITET: Det må gå an å være nordmann med for eksempel pakistansk, kurdisk eller somalisk bakgrunn uten å være «personlig muslim», skriver artikkelforfatteren. Foto: Fredrik Arff
IDENTITET: Det må gå an å være nordmann med for eksempel pakistansk, kurdisk eller somalisk bakgrunn uten å være «personlig muslim», skriver artikkelforfatteren. Foto: Fredrik ArffVis mer

Kjære landsmenn

Fra drapet på Benjamin Hermansen i januar 2001, og frem til den blodige sommeren 2011. Sameksistens mellom kulturer er tidsånden som definerer 00-tallet.

Jeg blir ofte spurt av norsk-pakistanere:

- Er du muslim?

- Nei, svarer jeg.

- Hvorfor ikke, svarer de. - Faren din er jo pakistaner.

- Men, jeg er jo norsk.

Fra drapet på Benjamin Hermansen i januar 2001, via 11. september samme året, tvers igjennom resten av tiåret med stadige sammenstøt - både verbale og fysiske - mellom ikke vestlige innvandrere, asylsøkere og nordmenn - rasister og antirasister - og frem til den blodige sommeren 2011, så har mye ondt blod, hevntanker og vanlige folks relativt moderate reaksjoner handlet om sameksistens mellom kulturer.

For meg er dét tidsånden som dominerer tiåret. Rasekamp, muslimhets og muslimhat, antirasisme og rasisme. Jeg mener alle bør få ha sin tro i fred. Men det betyr også at alle bør få ha sin eventuelle ikke-tro i fred også.

Selv har jeg i samme tiår laget to av de første norske film- og tv produksjonene om temaet: Izzat og Taxi. De handler begge om å leve som norsk-pakistaner. I Izzat lever hovedpersonen Wasim som gangster, mens hovedkarakteren Javar i Taxi er forretningsadvokat. Ulike skjebner, men begge sliter med det samme: å leve med respekt for begge kulturer. I min nye bok GASS fortsetter Javar å slite med de samme utfordringene.

Utfordringene er store for innvandrere i Norge som kommer fra tradisjonelt muslimske områder i verden. Kulturarven der de kommer fra er svært annerledes enn i Norge - primært fordi vi i Norge har beveget oss veldig langt fra vårt kristne, tradisjonelle utgangspunkt (som egentlig har flere likheter med tradisjonelt muslimsk levesett enn med dagens «kristne» Norge).

I Norge har vi - som i store deler av Europa - tatt del i flere revolusjoner som har formet vårt livssyn. Martin Luthers protester mot den katolske kirke på 1500-tallet frigjorde de troende fra blant annet å bli forkynt på det fremmede språket latin. Opplysningstiden i århundreårene etterpå satte vitenskapen i sentrum, noe som ofte endte i konfrontasjon med kirken. Deretter kom den industrielle revolusjonen på 1800-tallet som frigjorde folket fra jorden og utvidet byene enormt, med påfølgende frihet for arbeidere, kvinner og barn på 1900-tallet. Som en konsekvens av alt dette har vi i Norge frigjort oss fra det gammeldagse levesettet som var utgangspunktet i kristendommen før Martin Luther. De aller fleste nordmenn vil i dag ikke betegne seg selv som «kristne», selv om de følger kristne høytider og kirkeritualer som dåp, konfirmasjon, ekteskapsinngåelse og begravelse.

Norge består således av svært mange mennesker som ikke identifiserer seg med dem som kalles «kristne», og således ikke blir fornærmet om «kristne» blir kritisert.

Sånn er det ikke med muslimene. Selv om muslimene har gjennomgått fremskritt og lever like moderne materialistisk sett som nordmenn flest, så har ikke religionen blitt adskilt fra dagliglivet på lik måte for de fleste, fordi revolusjonene den kristne verden har opplevd ikke har skjedd på samme måte i den islamske verden.

Det finnes ingen synlige muligheter for personer fra en muslimsk bakgrunn å åpenlyst leve ikke-muslimsk - det vil si sekulært/ moderne/ moderat. Muslimene i Norge har ikke et positivt utrykk som beskriver det å være for eksempel pakistaner, kurder eller somalier uten å være bokstavtro muslimsk. Det eneste utrykket som finnes er «dårlig muslim».

Muslimkritikk er kritikk basert på frykt, frykt for at alle muslimer er like ekstreme som Krekar eller Moyheldeen. Utfordringen ligger i at muslimer i Norge ikke bruker en terminologi for å distansere seg fra dem som utøver eller prediker religionen gammeldags. De mangler en beskrivelse av seg selv som noe annet enn det nedverdigende utrykket «dårlig muslim». Mens de egentlig er «moderne og moderate muslimer».

For hva er egentlig en «moderne og moderate muslim»? En som ikke ber 5 ganger om dagen, 365 dager i året? En som bare har én kone? En som nyter rusmidler innimellom? En som tar del i rentebasert økonomi? En som ikke reiser på Haj (pilgrimsreise til Mekka)? En som ikke dreper vantro? En som innimellom fantaserer om å gifte seg med en ikke-muslim? En som lever i fred med mennesker med en annen tro? I så fall finnes det flere «moderne og moderate muslimer» enn «gammeldagse muslimer» i Norge. Det er jeg sikker på. Og det betyr ikke at de er dårlige mennesker.

De fleste «moderne og moderate kristne» - dvs. nordmenn flest - ville svart «nei» på spørsmålet om de anser seg som kristne. De kristne i Norge har funnet opp begrepet «personlig kristen» for å definere dem som bokstavelig «tror» på Gud. På den annen side ville de «moderne og moderate muslimene» svart «ja» på spørsmålet om de anser seg som muslimer, for de har ikke det samme utrykket «personlig muslim» for å definere en som bokstavelig talt «tror» på Allah. De mangler ord for å definere sin moderne og moderate tro vekk fra den bokstavtro, gammeldagse troen.

Dette gjør at mange moderate, rødvinsdrikkende, seriemonogame, nesten-aldri-beende, rentebetalende moderne muslimer føler seg tråkket på om det utbasuneres kritikk mot islam - uansett av hvem og hvorfor. De blir som med et trylleslag «gode muslimer» og derfor solidarisk såret og sinte hver gang en muslimsk bror eller søster (eller nasjon) blir kritisert for noe, selv om det som kritiseres ganger virkelig er kritikkverdig.

At alle fra en muslimsk bakgrunn identifiserer seg som «like» muslimer er et pussig fenomen. Å være muslim har blitt en sekkebetegnelse som omfavner svært mange mennesker som egentlig ikke har de samme verdiene, men som deler identitet som «muslimer».

Og fordi nesten alle muslimene sidestiller seg med sine muslimske brødre og søstre, er det lett for alle «ikke-muslimer» å tro at alle muslimer er «like».

Nettopp «muslim» er i ferd med å seile opp som den store nye identitetsmarkøren i et vanskelig landskap for unge mennesker i Norge. De er ikke lenger for eksempel somaliere, pakistanere eller kurdere, de er først og fremst muslimer. Og de kan frigjøre seg fra sine foreldres tvangsmessige tradisjoner, eller vise sin opposisjon mot et norsk samfunn som de ikke føler seg en del av, nettopp ved å bli gode/ordentlige/fundamentalistiske muslimer.

Samtidig som de pietistisk troende blir kalt «fundamentalister», klarer de fleste moderate ikke å distansere seg fra den gammeldagse religionspraksisen. Det må de ta ansvar for selv. Det må gå an å være nordmann med for eksempel pakistansk, kurdisk eller somalisk bakgrunn uten å være «personlig muslim», men allikevel følge høytidene og tradisjonene. I Norge er det lov å være «ikke-troende» og allikevel like å feire jul eller Eid.

For om diskusjonene får handle om de misvisende sekkebetegnelsene «kristen» og «muslim», så vet vi alle hvor galt det kan gå.

Om vi alle skal bli det «vi-et» vår statsminister talte om sist sommer, om vi ikke skal fortsette med å si «oss» og «dem» om våre norske landsmenn - uansett religion - så må alle innrømme at landet vi lever i er vår viktigste identitet. Vi må alle kunne si med stolthet at vi er norske. For det er det vi er - alle med norsk pass og et liv i Norge. Det er denne nasjonen som gir livsgrunnlaget vårt, og som krever at vi deltar. Uten denne nasjonen ville vi ikke vært det vi er, og vi ville ikke kunnet leve det livet vi lever.

Bevegelsen vekk fra bokstavtro kristendom som har pågått i Norge i mange, mange år har resultert i det Norge vi lever i idag: En nasjon hvor personlig frihet gis med utgangspunkt i Den Norske Lov, ikke med utgangspunkt i Bibelen.

Og nettopp fordi vi er kommet så langt vekk fra Bibelen: Inkludert i den nesten altomfattende friheten vi alle nyter i denne nasjonen, er friheten til å tro på og utøve hvilken religion vi vil. Så det går fint an å være norsk muslim, norsk kristen, norsk buddhist, norsk ateist eller norsk-hva-som-helst. Det er én av de tingene som gjør denne nasjonen så fantastisk. Det tror jeg vi alle kan enes om.

Men vi er først og fremst norske. Det må gå foran alt. Ellers vil vi aldri kunne leve sammen.

Med håp om at neste tiår vil bringe mer harmoni. Uansett hva dere tror på. Kjære landsmenn.