SVARER: Henny Skarpholt (16) svarer på Sigrids (16) åpne brev til Sylvi Listhaug onsdag. Foto: Oslo Unge Høyre
SVARER: Henny Skarpholt (16) svarer på Sigrids (16) åpne brev til Sylvi Listhaug onsdag. Foto: Oslo Unge HøyreVis mer

Kjære Sigrid

Du sier du er villig til å ofre noe for å hjelpe millioner av flyktninger.

Meninger

Jeg er også 16 år gammel, og jeg vil også ofre mye for å hjelpe flyktningene. Men jeg tror det er best - både for oss som bor i Norge og flyktningene som kommer hit - at vi hjelper dem som faktisk trenger det mest.

Politikk handler om prioriteringer. Om å bestemme hva vi skal bruke oljepengene og skattepengene på. For, hva er det vi må ofre for å kunne hjelpe alle disse flyktningene? I Norge bruker vi mye penger på velferd. Vi har sykehus på usentrale steder, vi gir støtte til fattige barnefamilier, vi tilbyr psykisk helsehjelp og bruker masse penger på skole, utdanning og forskning på nye medisiner.

Nå er det en stor flyktningkrise i Europa, og heldigvis har regjeringen valgt å prioritere å ta imot mange flyktninger. Det betyr at ungdommer på min og din alder kan få en lys framtid i Norge. Men Regjeringen har valgt å hjelpe de som er mest trengende, de som fortjener og trenger det mest. For det er slik i et samfunn, at de sterke må hjelpe de svake, så de svake etter hvert kan bidra til samfunnet.

Norge er et godt land å bo i. Og jeg tror at veldig mange mennesker gjerne vil flytte til Norge. Men dessverre kan vi ikke ta imot alle. Da vil vi ikke klare å opprettholde den velferden vi har i Norge. Vi vil ikke klare å gi alle et godt helsetilbud og en god skolegang. Derfor mener jeg at vi bør prioritere de menneskene som trenger et nytt sted å bo aller mest.

Det at Sylvi Listhaug er redd for skittkasting forstår jeg. Det er ikke alltid lett å ta den tøffe rollen og gjøre de harde prioriteringene. I samfunnet trenger man mange forskjellige roller. Og Sylvi Listhaug er innvandrings- og integreringsminister i en veldig vanskelig tid, og akkurat nå er det hun som må stå i stormen og ta de harde valgene. Det synes jeg det står stor respekt av.

Når man står ved lykkebrønnen, og kaster oppi en mynt, så ønsker man alltid fred på jord og at alle barn i verden skal kunne leve et fint liv. Jeg ønsker det samme selv, og håper av hele mitt hjerte at alle land i verden skal være trygge steder å vokse opp for ungdommer på vår alder.

Men verden er dessverre ikke en lykkebrønn, hvor alle våre ønsker går i oppfyllelse.

Det er dessverre en tøff virkelighet der politikere må gjøre harde prioriteringer. Og der tror jeg to 16-åringer har et litt forskjellig syn på verden.