ETTERLYSER STØTTEAPPARAT: - Hvor er ettervernet for foreldre som har mistet sine barn? spør en ansatt i barnevernet.  NTB Scanpix
ETTERLYSER STØTTEAPPARAT: - Hvor er ettervernet for foreldre som har mistet sine barn? spør en ansatt i barnevernet. NTB Scanpix Vis mer

Kjære anonyme barnevernsmamma!

Det du tar opp er utrolig viktig og selv om vi sitter på hver vår ende av bordet så deler vi mange av de samme tankene.

Meninger

Det er kanskje ikke meg du har mest lyst til å høre fra, men jeg har to ganger lest det du har skrevet og jeg ønsker å si noe om det for det du tar opp er veldig viktig. Håper du velger å lese. Selv om jeg jobber i barneverntjenesten.

Du setter søkelyset på noe utrolig viktig. Krisen, sorgen, overlevelsen og skammen. Det å skulle stå i dette alene. Takle det alene. Helbrede seg selv samtidig som det forventes at livet går videre. Der det forventes at du skal stå opp hver dag, gå på jobb, være sosial og være frisk. Jeg har i jobben ofte undret meg over dette. Hvor er kriseteamet eller sorggruppen når noen mister sitt barn, selv om barnet lever? For foreldrene kan det oppleves som en enorm krise i livet. Den største krisen. En sorg uten å ha rett til å sørge. Hvorfor forventes det at foreldrene skal gå videre uten støtte fra helseapparatet eller annen hjelp. Hvor er ettervernet for foreldre som har mistet sine barn?

Noen vil kanskje mene at det er min jobb og at jeg er forpliktet, gjennom loven, til å spørre om foreldre ønsker hjelp etter omsorgsovertakelse. Personlig mener jeg at jeg ikke er den rette til å skulle ivareta foreldre hvis barn jeg har bidratt til å ta ut av hjemmet. Jeg gjør jobben min for barna sin del. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om foreldrene til barna, men jeg er ikke den rette til å ivareta mennesker i en krise og i en sorg jeg har vært med på å skape. For å kunne hjelpe må det være en tillit og et klima som fordrer samarbeid. Det må være en hjelp som kan hjelpe. Det må være uten ventelister og det må være politisk forankret. Jeg kan mer enn gjerne hjelpe og bistå den som ønsker det. Henvise til VPP, DPS, kontakte fastlegen eller familievernkontoret, som er gode på mennesker i sorg. Men det blir på slump og det er ingen kvalitetssikring. Tiden går mens foreldrene står på ventelister og i kø.

Vi snakker så mye om åpenhet, om å hjelpe andre, om å dele tabuer og om å ikke bære skammen alene. Men når det kommer til enkelte området og situasjoner skal man bære «styggen på ryggen» alene. Fordi man fortjener det? Uansett hva foreldre har gjort, eller ikke har gjort, så plikter man å hjelpe mennesker i krise, i sorg og i en traumatisk situasjon. Er det riktig at det mennesket og den etaten foreldrene kanskje er mest sinna på i hele verden skal stå for denne hjelpen? For mange foreldre er det ingen hjelp i at barneverntjenesten skal ivareta dem etter en omsorgsovertakelse. Enkelte vil kanskje føle det som salt i såret. Mange vil nok føle at de må legge bånd på seg, ikke si for mye, ikke vise for mye og ikke gjøre for mye, eller for lite. Det blir en balansegang i et sirkus der man ikke helt hvor man skal tråkke, for tråkker man feil kan alt bli mye verre.

Det du tar opp er utrolig viktig og selv om vi sitter på hver vår ende av bordet så deler vi mange av de samme tankene. Jeg tror du setter ord på hva mange foreldre føler etter omsorgsovertakelse. Det finnes hjelp og støtte til barna, deres følelser og deres tanker. Du vet kanskje innerst inne at de blir ivaretatt, men det er fortsatt en skam i det å tenke på seg selv og etterlyse hjelp i en situasjon mange mener du selv har satt deg i. Vel, det er mange som setter seg i dårlige situasjoner og fortsatt får adekvat, forsvarlig og god hjelp. Hjelp til å komme seg på bena, til å takle skammen, til å se samfunnet i øynene og til å se seg selv i speilet.

Du har åpnet en viktig debatt som jeg støtter. Som barnevernspedagog i barneverntjenesten etterlyser jeg ettervern, utenfor barneverntjenesten, som kan gi forsvarlig hjelp til foreldre som har mistet omsorgen for barna sine. Jeg etterlyser en ramme og et fora der foreldre fritt kan fortelle sin historie, lette sin skam, få hjelp til å integrere traumet i hverdagen, få sorghjelp og akutt krisehjelp. Et fora der man kan skrike ut sin frustrasjon, gråte sine tårer, være sint, være trist og alle følelsene på en gang. Der man kanskje kan få hjelp til å finne veien videre. Et fristed med hjelpere som ikke hadde noen del i det vonde, det såre og det triste. Et politisk forankret fristed som plikter å hjelpe når foreldre trenger det som mest.

Noen vil kanskje mene at jeg er frekk og freidig nå. Hadde ikke jeg gjort det jeg gjør ville ikke du vært i den situasjonen du er i. Det kan vi ikke endre på, misjonen her er ikke å fordele skyld og ansvar, men vi kan endre på det som skjer etterpå og det er det jeg leser at du etterlyser. Ettervern og forsvarlig hjelp i den situasjonen som oppstår etter en omsorgsovertakelse. Jeg støtter deg i det.

Håper du får hjelp til å takle det du bærer med deg i ryggsekken og så håper jeg at flere ser viktigheten, og riktigheten, av det du setter søkelyset på.