En bønn: Det er ikke bare Maria som ber. Giovanni Battista Salvi da Sassoferrato (1609-1685) «The Madonna in Prayer». Foto: Scanpix
En bønn: Det er ikke bare Maria som ber. Giovanni Battista Salvi da Sassoferrato (1609-1685) «The Madonna in Prayer». Foto: ScanpixVis mer

Kjære Erna og Jonas. Kan vi få en kulturminister som bryr seg?

Bønn fra kulturdypet.

Kommentar

Kjære Erna og Jonas. Jeg henvender meg til dere begge med denne bønnen før stortingsvalget 2017. Det er en bønn fra bunnen av kulturdypet. En tverrpolitisk bønn som ikke bryr seg om hvem av dere som inntar statsministerstolen i høst. For dette er en utfordring som historisk sett har maret både høyre- og venstresida når de har dannet regjering:

Kan vi vær så snill få en kulturminister som bryr seg om kultur?

En som faktisk føler kjærlighet for dikt og forbannet løgn?

En som går på teater, leser bøker, i det minste er hekta på «Game of Thrones»?

Som tar med seg diktere, ikke direktører, når det er tid for å gå pilegrimsleden?

Som kan snakke varmt og nært om et stykke kunst?

Som ikke tror at norsk kultur handler om å dusje?

Og ikke først og fremst bruker det som springbrett?

Erna og Jonas: Vær så snill? Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet Vis mer

Vær så snill?

Nei, dette handler ikke om Helleland. Jeg har strengt tatt sansen for henne. Hun kjemper for det hun tror på.

Men det er jo ikke kultur.

Det er noe helt annet.

De siste årene har vi hatt kulturministre som har brent for næring, for korps, for sport og frivillighet. De har vært opptatt av turister, av OL, av doping, av spill- og lotteripenger.

De har hatt et spesielt bankende hjerte for Innovasjon Norge.

Men ingen har elsket teater. Eller sakprosa. Eller performance-kunst. Eller dikt av Hans Børli. Eller foreslått å oppkalle en gate etter Susanne Sundfør.

Hvis de har gjort det, har de i hvert fall ikke sagt det høyt.

Er det for mye forlangt å merke bare et lite snev av interesse hos ministeren i feltet ministeren er minister for?

Her er det selvfølgelig lett å komme drassende med Per Sandberg-eksempelet. Per Sandberg er fiskeriminister, og han liker ikke fisk engang! Sylvi Listhaug er innvandringsminister, og hun liker ikke innvandring engang! Burde det ikke gå greit, da? Burde det ikke egentlig være en fordel? Å ha en uavhengig minister som kan se feltet utenfra? Som med kjølig hånd kan åpne og lukke den vesle kulturpengeskreppa basert på objektive og/eller politiske kriterier?

Nei!

For det er ingenting som er objektivt når det kommer til kultur. Kultur er blodets hvisken og benpipenes bønn. Det er heftig og begeistret, å leve på en stjerne, få meg på, for faen!

For å si det med Kine Hellebust: Det hainnle om å leve!

Vi trenger en kulturminister som kjemper med hud og hår for mest mulig penger til kulturfeltet. En som lar seg rive med. Som griner på teater. Danser på konsert. En som er synlig stolt av det Norge kan få til, men som fortsatt stiller krav. Ikke til eksport, men til kvalitet og engasjement. Ikke til tall, men til følelser. For en gangs skyld er det ikke mer profesjonalitet vi trenger på feltet. Det er pasjon.

Og et menneske med visjoner og en klar plan.

Kan vi få det? Vær så snill?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook