OPPFORDRER TIL Å ØKE FORSVARBUDSJETTET: Det er ingen skam å snu, Erna! skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra budsjettforhandlingene med regjeringen på Hurdal i mars.  Foto: Hans Arne Vedlog
OPPFORDRER TIL Å ØKE FORSVARBUDSJETTET: Det er ingen skam å snu, Erna! skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra budsjettforhandlingene med regjeringen på Hurdal i mars. Foto: Hans Arne VedlogVis mer

Kjære Erna!

Jeg må innrømme at ingen har utløst min skrivekløe i samme grad som du.

Meninger

Dersom noen for fem år siden hadde påstått at jeg skulle utfordre en Statsminister gjennom aviskronikker og virale Facebook-innlegg, ville jeg hoderystende hevdet at de levde i en svært interessant variant av virkeligheten.

Jeg må imidlertid skuffe de av leserne som muligens observerer spor av euforisk selvtilfredshet i en slik erkjennelse. Jeg skulle nemlig aller helst vært dette foruten. Å ivareta partiets sjel som aktør i et grasrotopprør mot en partiledelse fanget i politikkens selvforsterkende kortsiktighet, er på ingen måte et lystbetont tidsfordriv.

Men la oss ta et lite tilbakeblikk som kan belyse dette engasjementet nærmere. Etter å tatt spranget fra å være velger til å bli medlem, kunne jeg som lokal kampanjeleder i 2015 konstatere at vi var blant de ytterst få lokalforeningene som hadde opprettholdt antall representanter i Kommunestyret. Fire av dem var nye, og en av dem var meg.

Vi var stolte da. Særlig jeg! Jeg vil likevel ikke legge skjul på at veien dit var brolagt med de fleste av de utfordringene politikken byr på. Et ukjent antall helger og kvelder der familielivet måtte ofres. Tidsklemmer. Tapte illusjoner om dugnadsånd. Tvekamper mot politiske motstandere med interessante oppfatninger om «fair play».

Og mot slutten, letingen etter de siste energireservene der nede i kjelleren. Men det gikk bra, slik det som regel gjør når man er drevet av en sterk indre motivasjon, inspirert av en politikk man har genuin tro på.

Nåtid. Engasjementet som har bidratt til et godt valgresultat for Høyre har fått en ny fokus. Partiet jeg har valgt å støtte, blant annet fordi det står som selve garantisten for et adekvat militært forsvar, står sterkt splittet i synet på denne garantiens pris. Partilederen selv beskriver en handlingsregel de fleste forsvarsanalytikere anser som siste utvei mot en avvikling av Forsvaret slik vi kjenner det, som «tull».

Grasrota er av en litt annen oppfatning, og Høyres landsmøte presser en motvillig partiledelse til å akseptere en handlingsregel de i utgangspunktet burde ha innført selv. Partiledelsen får likevel siste stikk ved at innføringen av handlingsregelen i liten grad tidfestes. Regjeringens forsvarsvilje uttrykt i tall, skal det ikke gis noen indikasjoner på før fremleggelsen av langtidsplanen. Og da etter en prosess som både er lukket for innsyn, og sterkt forsinket.

Men så skjer det som før eller siden alltid skjer i organisasjoner preget av splittelse. Lekkasje! Dagens Næringsliv avslører at Regjeringen trolig vil definere et «nytt» minimum under det best dokumenterte minimum i Forsvarets historie; Forsvarssjefens militærfaglige råd (FMR).

Der Forsvarssjefen anslår tilleggsbehovet de neste 20 årene for å være 175 milliarder kroner, opplyser kilder at Regjeringen ikke vil legge inn mer enn 150. Der Norges skarpeste forsvarsanalytikere regner seg frem til det absolutte minimum Norge må avsette for å opprettholde en bærekraftig forsvarsevne, velger Regjeringen å gå i budsjettmessig normalmodus. Og her finnes det som kjent alltid prutningsmonn.

21. april mottar vi som er tillitsvalgte et nyhetsbrev fra Høyre, der vi informeres om størrelsen på økningen i Regjeringens forsvarsbevilgninger. Det blir også informert om hvor mye større disse er i forhold til tidligere regjeringers bevilgninger. Hva gjelder DNs påstander, opplyses det at:

«Arbeidet med langtidsplanen pågår fortsatt i regjeringen. Det betyr at grunnpremisset for DNs sak - at regjeringen skal ha endelig konkludert på en gitt struktur - ikke er riktig. Langtidsplanen for forsvaret vil legges frem som planlagt i Stortingets vårsesjon. Regjeringen kan ikke debattere en langtidsplan som ikke er ferdig behandlet og som ikke er lagt frem ut fra spekulasjoner, men det er viktig at alle gode krefter i partiet bidrar i debatten.»

«Alle gode krefter». Kanskje er det meg det siktes til? I så fall velger jeg igjen å føle meg litt stolt selv om det muligens var ironisk ment. Uansett merker «alle gode krefter» seg at DN sine tall verken bekreftes eller avkreftes i dette nyhetsbrevet. Hvilket bringer oss tilbake til utgangspunktet: hva er poenget med en «betydelig» satsing på Forsvaret hvis selv det betydelige ikke er nok? Eller for oss som liker analogier: dersom rattutslaget ikke er stort nok til at bilen kommer seg trygt gjennom svingen, hjelper det lite å påberope seg at det var «betydelig» større enn det som ble brukt i alle de bilene som havarerte.

Gene Krantz, som var NASAs ansvarshavende for Apollo 13-ferden, skal da krisen inntraff ha uttalt at «failure is not an option!». Hvorvidt sitatet er autentisk strides de lærde. Likevel lever det videre i kraft av å symbolisere en kompromissløs holdning til det å ta ansvar på sin vakt i en tilsynelatende håpløs situasjon. Slik er det også i forsvarspolitikken. Det er irrelevant hvem som har sterkest grad av skyld for den kritiske situasjonen Norges Forsvar befinner seg i. Vi er i samme båt. Båten er liten, og båten er lekk. Da nytter det ikke å reflektere over i hvilken ende av båten det lekker. Dette er vår vakt, og vi må ta ansvar før det er for sent!

Dersom Høyres ledelse av budsjettmessige hensyn definerer seg sitt eget minimum, under det eksistensminimum som er svært veldokumentert i FMR, blir Høyre det partiet som forsømmer muligheten til å gjenreise Norges forsvarsevne på sin vakt. Det vil ikke Høyre bare tape velgere på, men også mange av de tillitsvalgte som skal drive valgkamp i 2017.

For husk dette, Erna: det er det samme engasjementet du nå opplever som utfordrende som bidrar til gode valgresultater. Du får ikke det ene uten å akseptere det andre! Uten indre motivasjon, ingen «X-faktor».

Politiske prioriteringer dreier seg ikke bare om penger, men om å ha evne til å avveie kort- og langsiktige fordeler og ulemper til beste for landet. Eller sagt på en annen måte: dersom det velgerne ønsker seg av kortsiktige bekvemmeligheter kommer i konflikt med det de trenger for å overleve på lang sikt, er det politikernes fordømte plikt å gjøre seg upopulære. Det er tross alt et mindre onde å tape noen velgere av og til, enn å tape et land for alltid!

Det er ingen skam å snu, Erna! Innfør toprosents-målet trinnvis innen 2021, og legg de 175 milliarder kronene som anbefales i FMR på bordet!

Fiksjonen om Forsvarets nye minimum bør forbli der den hører hjemme: på de politiske kompromissers skraphaug!