VAR SKEPTISK: Frank Jonny Nilsen har fortalt om hvordan han endret holdningene sine etter et besøk på asylmottaket i nabolaget. Nå får han svar av Gazelle Pezeshkmehr, som flyktet fra Iran for snart 28 år siden.  Foto: Hanne Larsen, Altaposten / Privat
VAR SKEPTISK: Frank Jonny Nilsen har fortalt om hvordan han endret holdningene sine etter et besøk på asylmottaket i nabolaget. Nå får han svar av Gazelle Pezeshkmehr, som flyktet fra Iran for snart 28 år siden. Foto: Hanne Larsen, Altaposten / PrivatVis mer

Kjære Frank Jonny Nilsen

Neste gang jeg blir redd, skal jeg huske på deg.

Meninger

Jeg er en 36 år gammel iransk kvinne. Jeg flyktet til Norge fra Iran tilbake i 1988. I dag leste jeg en artikkel om deg i Altaposten. En gledelig artikkel.

Jeg ble født i desember 1979 i Teheran. Da hadde det gått 10 måneder siden «revolusjonen», revolusjonen befolkningen blødde for, og som ble stjålet fra dem. Jeg rakk aldri å se mitt hjemland fritt for fanatisme. Ikke lenge etter min fødsel begynte Saddam å bombe mitt land. Mest av alt Teheran, selvfølgelig.

Vi hadde ikke råd og mulighet til å flykte i trygghet i bygdene. Til den dag i dag klarer jeg for eksempel ikke nyttårsaften. Når alle andre storkoser seg med fyrverkeri, er det en traumatisk påminnelse av krigen for meg. Du skjønner det, Frank Jonny, det blinker som, høres ut som og lukter som bomber. Bomber jeg husker så altfor godt ennå.

I 1987 var situasjonen blitt så farlig og dyster at min familie ikke så noen andre muligheter enn å flykte. Fordi befolkningen var jo ikke bare under angrep fra Saddam Hussein, vi var også under angrep fra egen regjering. Selv om jeg bare var et barn hadde jeg allerede blitt arrestert og harsellert med av regjeringen flere ganger. En gang fordi jeg hadde neglelakk på meg, en annen gang fordi de mente skjørtet mitt var for kort osv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mamma begynte for alvor å frykte for livene til meg og min bror. Så fant hun ut at siste skoleåret til min storebror hadde gått til å hjernevaske ham til å bli barnesoldat.

Husker du, Frank Jonny Nilsen, da Khomeini begynte å bruke guttebarn som selvmordsbombere mot irakiske tanks? Mamma jobbet døgnet rundt for å spare opp beløpet menneskesmugleren krevde. Vi solgte alt vi eide. Alt. Enda måtte mamma jobbe døgnet rundt. Vi dro på flukt.

Kjære Frank Jonny Nilsen, jeg er en flyktning, en flyktning som har dagen flukten startet etset inn i hjernen min. Jeg var åtte år gammel. Jeg forsto ikke så mye av verden, men jeg visste at mormor var kilden til all kjærlighet og at tante var min reservemamma.

Onkel var min beste venn og verdens mest tålmodige lærer. Jeg visste ikke om et liv utenom krig og fordervelse, men i vår bitte lille 40 kvadratmeter leilighet i Teheran fant jeg hele universets gleder og trygghet, selv når bombene falt. Da utreisedatoen nærmet seg, prøvde de voksne å forberede meg på hva som var på vei.

De gjorde alt de kunne for å lindre min sorg og omgjøre situasjonen til et eventyr. Smugleren skulle egentlig ta oss med til Sverige. Den tida hadde ingen internett. Alt vi visste om Sverige var at det var så mye snø at det ble høyere enn bussene og at de hadde en kongefamilie.

Natta før vi skulle reise, laget mormor alle mine favorittretter, og hele slekta kom. Jeg var så glad, jeg var så spent, det var en fest og alle jeg elsket var der. Jeg var for ung til å kunne lese nostalgien i øyene til de voksne.

Neste morgen kom ubarmhjertig fort, Frank Jonny. En varebil kom for å hente mine foreldre, min bror og meg. Mormor og tante sto i hagen for å ønske oss vel av gårde. Det var øyeblikket jeg sluttet å være et barn, Frank Jonny. De smilte så modig de kunne begge to, men øynene deres..

Havets dyp kan ikke måle seg med sorgen de bar. Endelig gikk det opp for meg hva som var i ferd med å skje. Jeg skulle forlate mine elskede, uten noen visshet om jeg noensinne kunne snakke med dem, for å ikke nevne å se dem igjen. Jeg opplevde mitt første panikkanfall den dagen.

Full av angst, begynte jeg å løpe rundt i hagen og hylskrike at jeg ikke ville. Broren min også. Alle de voksnes sterke skall sprakk. Hagen var full av en bitte liten familie i sorg som løp rundt, gråt og jaget hverandre. De fikk tak i oss til slutt. Tvang oss til å gå under mormors koran for beskyttelse, og avskjeden var et faktum.

Mamma og pappa satt foran i bilen, og onkelen min satt med meg og min bror bak. Det var egentlig ikke en varebil, men en truck med åpen bakdel. Hele veien til bussterminalen hylgråt broren min og jeg og tryglet de fremmede i gatene om å hjelpe oss. Min stakkars onkel sleit virkelig med å roe oss ned.

Vel framme i bussterminalen fant vi fram til menneskesmuglerens buss. Vi hadde fått utreisetillatelse ved å late som om vi skulle på pilegrimsreise til Syria. Men bussen var full av mennesker som flyktet av frykt for sine liv. Mamma tok et siste bilde av onkelen min, min bror og meg. Vi smiler på bildet, men øynene våre er røde og hovne. Jeg hater det bildet.

Bussen kom ikke lenger ut enn fra bussterminalen da en av Saddams bomber eksploderte rett ovenfor bussen. Bussen ble ødelagt. Jeg husker ikke om noen døde, men flere ble skadd. Noen timer seinere satt vi i en ny buss, fortsatt fast bestemt på å flykte.

Vi kjørte bussen gjennom landet til Tyrkia. Jeg husker ikke hvor lang tid det tok, men jeg husker at vi sov og spiste og sov og spiste på bussen. Alle hadde ett sete. Jeg husker jeg stjal mye av setet til storebroren min. Han var bare tolv, men han passet på meg som om han var min personlig utpekte engel.

Jeg husker at i Tyrkia fikk vi beskjed om å ikke forlate bussen i det hele tatt, det var for farlig. Vi kjørte gjennom Tyrkia og kom fram til Syria. Framme i Syria tok smugleren oss inn på et herberge, og etter flere uker fikk vi sove i liggende stilling igjen. Vi var i Syria i noen dager. Jeg husker at herberget ikke var noe koselig, litt skummelt til og med. Men syrerne var så snille, og maten deres var til å dø for.

Så hadde menneskesmugleren klart å skaffe oss flybilletter til Kypros. Planen var at når vi kom fram til Kypros skulle vi søke asyl til Sverige.

Idet vi kom fram til Kypros erklærte Ronald Reagan at alle iranere er terrorister og oppfordret verdenssamfunnet om å ikke ta imot flyktninger fra Iran. Sverige sa nei. Kypros sa «dere må tilbake».

På den tida tillot ikke den iranske regjeringen sin befolkning å flykte, og straffet folk med døden. Smugleren vår sendte ut flere søknader om asyl rundt i Europa. Hvert eneste sekund av de to ukene vi var der fram til vi fikk svar, var tortur. Hvert eneste sekund, Frank Jonny, handlet om liv og død. Så sa Norge ja!

Jeg husker ikke så godt detaljene rundt dette, Frank Jonny, men vi fløy til flere land i Europa før vi endelig kom fram til Norge. Klokka fire om morgenen. 4. April 1988.

Politiet tok meg med til et eget rom og prøvde å snakke med meg, ikke nok med at jeg ikke skjønte et kvakk av hva de sa, jeg var så søvnig at de klarte rett og slett ikke å holde meg våken. Vi ble kjørt til et hotell for natten, og til et asylmottak dagen etter.

Kjære Frank Jonny, jeg er en takknemlig flyktning som kom til dette landet for snart 28 år siden. Det jeg husker aller best av min første sommer i Norge var ei jente med navnet Hege. Vi var på et flyktningmottak i Gran. Langt ut i den deilige norske naturen, med bare bondegårder som naboer. På den ene bondegården bodde ei jente på min alder, Hege. Hege var allerede som åtteåring et språkgeni. Ettersom hun hadde hatt så mye kontakt med iranere på mottaket, snakket hun flytende iransk. Jeg delte mitt livs sommer med den jenta. Frank Jonny, du vil ikke tro alle de rampestrekene Hege og jeg fant på. All barnelatteren Hege ga meg som gave lindret så mye av min sorg over å ha mistet min familie hjemme i Iran.

Et par flyktningmottak til, og vi fikk egen bolig. Det første som skjedde i vår nye by var at et eldre, norsk par, som jeg bare kalte for bestemor og bestefar, «adopterte» oss. Mamma hadde strengt sørget for at vi ble flytende i norsk allerede i løpet av vårt første år her, så det var ingen hindringer for forholdet som bestemor og bestefar utviklet med oss. Hver gang vi var hos dem, skjemte de bort min bror og meg til det tøt ut av ørene på oss. Og jeg lærte meg norsk kjærlighet å kjenne.

Det har ikke alltid vært like enkelt for meg å forstå meg på nordmenn, men jeg lærer nydelige ting om dere hele tida. Noe nytt og vakkert dukker opp om og om igjen. Vi har det så utrolig godt her at vi er ikke klar over det engang.

Likevel, iblant er jeg en redd flyktning. Jeg skal ikke lyve, eller late som om jeg er bedre deg, jeg også tar meg selv i å bli bergtatt av hatretorikken. Og da glemmer jeg et par sekunder alle de fantastiske norske menneskene jeg har og har hatt i mitt liv.

I de små øyeblikkene klarer frykten min å hjernevaske meg til å tro at de fleste nordmenn er sånne som Breivik, sånne som liker å angripe flyktninger i gatene, sette fyr på bygninger fulle av uskyldige barn.

Jeg blir redd. Fryktelig redd. Jeg flyktet fra frykt, og her sitter jeg og frykter igjen. Også må jeg ta tak i meg selv igjen, for er det en ting jeg vet, er det at jeg aldri er så logisk når jeg frykter.

Fordi selv om det er skummelt er det ikke nødvendigvis så farlig. Selv om angsten er sterk, har den ikke eierskap over mitt liv. Hvis jeg gir etter, hvordan er jeg bedre enn de fanatikerne jeg flyktet fra?

Så jeg vil takke deg, Frank Jonny, for at du også sto ansikt til ansikt med din egen frykt, og valgte å strekke ut ei hånd, og møte sånne som meg på halvveien. Det er slik fred kan vokse frem. Mest av alt vil jeg takke deg for, jeg vet det krevde mot å stå fram og innrømme, men det var et voksent valg å ta, fordi du innså ditt eget ansvar.

Neste gang jeg blir redd, Frank Jonny Nilsen, da skal jeg huske på deg.

Innlegget ble først publisert i sosiale medier, og har også vært publisert i Altaposten. Det er gjengitt med Gazelle Pezeshkmehrs tillatelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook