FORBANNA: Dennis B. Torkelsen tar et oppgjør med sine kritikere. Foto: Privat.
FORBANNA: Dennis B. Torkelsen tar et oppgjør med sine kritikere. Foto: Privat.Vis mer

Fravær og psykisk helse

Kjære ignorante voksne, dere gjør meg forbanna

Vi trenger at dere voksne lytter og stoler på oss når vi forteller at veldig mange av oss har det svært vanskelig.

Meninger

5. september skrev jeg et innlegg i Dagbladet om regjeringens feilslåtte fraværsgrense. Reaksjonene har ikke latt vente på seg i ettertid, både positive og negative.

Det å bli kalt for en løk og et nek og det som verre er, kan jeg fint takle. Dog må jeg si, at når folk sier ting som «Dagens ungdom er overbeskyttet bortskjemte drittunger! Derfor er de sutrete og fulle av psykiske problemer...», da blir jeg virkelig forbanna!

For jeg blir forbanna, når voksne, uvitende folk, påstår at grunnen til at 70 000 barn og unge sliter såpass psykisk at de trenger behandling er fordi at de er bortskjemte.

Og jeg blir forbanna når folk velger å ignorere og bortforklare det faktum at 1/3 av norske barn og unge har hatt selvmordstanker, og at selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge menn.

Vi har i årevis skreket etter deres hjelp. Vi trenger at dere voksne lytter og stoler på oss når vi forteller at veldig mange av oss har det svært vanskelig. Istedenfor velger mange av dere å snu ryggen til oss. Sier at vi bare syter, og at alt var så verre før, så vi får bare «bite tenna sammen»

En av de som har reagert er Alexander Z. Ibsen. Han skriver i sitt innlegg om sine besteforeldre, og hvor tøft det var for dem å vokse opp. At de klarte seg på svært lite, og at det er på alle mulige måter feil å påstå at vi kan ha det verre.

Jeg må for det første få rette opp på Ibsen og si at jeg aldri har sagt at ungdom har det verre eller tøffere. Jeg sa at vi har mer press på oss nå enn før, og at ingen generasjoner kan forstå livet som ung i dagens samfunn. Og det står jeg ved, til det fulle. Ibsen er selv et godt bevis på det.

Han fremstiller det som om det er materielle goder som bestemmer hvor godt vi har det. Det kan nok ha hatt en stor betydning før, men tidene har forandret seg. Det er iallfall tilfellet for oss unge.

Jeg mener det er relevant å bruke meg selv som et eksempel. Jeg har hele mitt liv hatt det meste jeg har hatt bruk for. Jeg har ikke lidd noen nød når det gjelder materialistiske goder. Betyr det at mitt liv har vært en dans på roser? Nei, absolutt ikke.

Jeg husker på ungdomskolen den gangen jeg hadde bulimi. Jeg kan love dere det, at når du ligger med hodet oppi doskåla og spyr for å bli «god nok» for å passe inn i det samfunnet du har vokst opp i, så er det ikke akkurat en ny iPhone som kommer til å gjøre tingenes tilstand bedre.

Det verste av alt med å utvikle en spiseforstyrrelse er at du aldri ordentlig blir kvitt den. Da mener jeg ikke at jeg fortsatt bruker friminuttene mine til å spy på toalettet, men trangen til å gjøre det er der fortsatt. Etter to år har den aldri forsvunnet. Jeg kjemper en evig kamp mot meg selv, selv om jeg har iPhone 6s Plus, PlayStation 4 og ofte kan reise på ferie om jeg vil. Det er jeg ikke alene i.

Tusenvis av barn og unge, jenter og gutter, opplever det akkurat slik som jeg. Vi blir yngre og yngre før spiseforstyrrelsen inntreffer, og konsekvensene blir verre og verre. Jeg har vært heldig, siden mine foreldre oppdaget det. De tok en ordentlig alvorssamtale med meg, og jeg har siden den gang klart å holde meg i skinnet. Ikke alle er så heldige at de blir oppdaget.

Håpet for dem er at de skal tørre å si ifra, slik at de kan få den hjelpen de trenger. Men når dere ikke tar oss på alvor, og bortforklarer det at vi sliter med at vi er bortskjemte og sutrer, hvordan kan dere virkelig forvente at vi skal si ifra? Hvor mange må dø før dere begynner å lytte?

Og om vi er bortskjemte og sutrete, om vi tar alt for gitt og aldri hadde klart oss i den verden dere og deres foreldre vokste opp i, hvem sin skyld er det? Er det vår skyld at vi ikke er «oppdratt» godt nok? Er det vår skyld at vi har vokst opp i et materialistisk samfunn hvor alt handler om å ha mest, være best og bli likt av flest? Jeg tror nok at flere blir nødt til å feie for egen dør før man retter skylden mot alle oss, «bortskjemte drittungene.»

Men dere skal få si hva dere vil. Mene hva dere vil, og gjøre akkurat slik som dere føler for. Dog vil jeg at dere skal vite det at hver gang du bortforklarer at noen har en psykisk lidelse, spiseforstyrrelse eller lignende med at vi er så bortskjemte og at vi har det så bra i forhold til det dere hadde, istedenfor å vise oss den støtten og omsorgen vi trenger, ja da er du med på å gjøre det enda litt vanskeligere å si ifra, og livet vårt blir enda litt tøffere å leve.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook