Kjære Jonas Gahr Støre

Jeg skriver til deg i anledning utgivelsen av min bok «Den usynlige krigen; Reiser i Tsjetsjenia, Ingusjetia og Dagestan». Boken er basert på mange års arbeid for Den norske Helsingforskomité i og med konfliktsonen i de kaukasiske republikkene i Russland.

I boken gjenforteller jeg blant annet historiene til to menn, far og sønn, som ble arrestert og anholdt uten lov og dom i myndighetenes hemmelige fengsler i Tsjetsjenia for et par år siden. Sønnen ble torturert av den daværende sikkerhetssjefen Ramzan Kadyrov personlig, inkludert med strøm, mens faren senere var vitne til at Kadyrov torturerte fanger ved å banke dem opp og sende strøm gjennom dem. «Han likte det apparatet», mente faren, som fortalte at den elektriske torturen han selv ble utsatt for fikk ham til å føle at «alle leddene i kroppen ble revet fra hverandre».

I mars i år utnevnte Russlands president Vladimir Putin den samme Ramzan Kadyrov til president i Tsjetsjenia.

Begge mennene opplevde at andre fanger ble drept i Kadyrovs fangenskap. Grunnen til at de tør å fortelle sine historier, er at de i dag befinner seg utenfor Russlands grenser. Det finnes i realiteten ingen mulighet for å oppnå rettferdighet i slike saker i det russiske rettssystemet. Klagene deres behandles derfor i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, men deres slektninger i Tsjetsjenia ber mennene om å trekke sakene fordi de er redde for represalier.

Denne historien er et eksempel på det som er hovedproblemet i den tsjetsjenske konflikten: I skyggen av anti-terror-operasjonen har russiske myndigheter etablert systematisk straffefrihet for grove menneskerettighetsbrudd. I følge den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial er mellom tre og fem tusen mennesker «forsvunnet» sporløst siden konfliktens begynnelse høsten 1999, det store flertallet etter å ha blitt anholdt av myndighetene. Disse sakene blir kun unntaksvis etterforsket, og kun én russisk offiser er dømt for et slikt forhold – etter at Anna Politkovskaja skrev flere artikler om saken.

På bakgrunn av straffefriheten som rådet i området, vedtok Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) Resolusjon 1323 (2003) som ba det internasjonale samfunn om å vurdere å sette opp et straffetribunal for Tsjetsjenia hvis ikke russiske myndigheter intensiverte arbeidet med å ansvarliggjøre de skyldige: «if the efforts to bring to justice those responsible for human rights abuses are not intensified, and the climate of impunity in the Chechen Republic prevails, the international community should consider setting up an ad hoc tribunal to try war crimes and crimes against humanity committed in the Chechen Republic.»

Siden denne Resolusjonen ble vedtatt av PACE, der også norske parlamentarikere sitter, er det gått fire år, og Russlands svar har vært å utnevne en av de verste overgriperne, Ramzan Kadyrov, til tsjetsjensk president. Europarådets rapportører har ikke bare dokumentert at straffefriheten fremdeles rår, men også at russiske borgere som henvender seg til Menneskerettighetsdomstolen blir forfulgt av myndighetene og i enkelte tilfeller drept. Samtidig pågår konflikten i Tsjetsjenia fremdeles, og har spredd seg til andre republikker i Kaukasus. I Norge er det i dag flere tusen tsjetsjenske flyktninger, mange av dem ofre for eller vitner til grove menneskerettighetsbrudd.

I Soria Moria-erklæringen forpliktet regjeringen seg til å «støtte aktivt opp om arbeidet i … Europarådet for å sikre demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og stabilitet i Europa.» På denne bakgrunn har jeg fire spørsmål til deg:

Hva vil norske myndigheter gjøre for å få i stand et rettsoppgjør for Tsjetsjenia, og unngå at Europarådet blir redusert til en harmløs papirtiger?

Hva vil regjeringen gjøre for å hindre at folk som er klagere, vitner eller advokater ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ikke blir truet eller brakt til taushet i Russland?

Hvilke konsekvenser får russiske myndigheters brutale krigføring og systematiske overgrep mot befolkningen i Kaukasus, samt undertrykkelsen av det frie ord og det sivile samfunn, for Norges forhold til Russland?

Hvilke føringer legger den uavklarte grensen i Barentshavet og store norske selskapers interesser i nord på norske myndigheters dialog med Russland om menneskerettigheter og demokrati?