Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kjære landsmenn (nye og gamle)

Den franske nobelprisvinneren i litteratur, Anatole France, gikk inn for å avskaffe dødsstraff, men gjorde ett unntak: for talere som kjedet en forsamling. Giljotinen ville nok gått varm på grønne voller og asfaltplasser i morgen dersom France hadde fått bestemme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fuskelista: Henrik Wergeland

Klar tale

INGEN TITTEL

For i morgen skal det tales om Kongeriket og Historien, om Våren og Wergeland, om Bygda og Balkan. Floskelfaren er stor når bjerka og barna skal hylles på siste 17. mai i dette årtusenet.

- Første bud er å si noe som alle er enige i, mener Barbro Blehr. Det kan hun si, for hun er svensk etnolog og sitter i Stockholm og skriver bok om norsk 17. mai-feiring på 90-tallet.

- Men folk setter pris på en ny vri, noe originalt og personlig, bare det ikke er provokativt. Tre ting må være med: våren, historien og et aktuelt tema, har Blehr observert. Hun har også intervjuet et trettitall nordmenn om deres 17. mai-erfaringer.

- En gruppe nyter å være del av en folkemasse i en stor by. Andre sier de synes det er fryktelig, og at det er bedre å være på et lite sted.

I MOLDE I FJOR klarte forfatter Edvard Hoem å gjøre 17. mai-talen sin til TV2-debatt. Politikken er død, det er bare taktikkeri igjen, sa Hoem, som har holdt et titall 17. mai-taler på Vestlandet.

- Det er en vanskelig tale. Den har dårlig rykte. Men jeg takker aldri nei når jeg blir spurt, sier Hoem.

Vår tids Bjørnson, som han er kalt, mener ikke at alle forfattere kan brukes som nasjonalskalder på 17. mai.

- Noen er imot dagen, og andre jo kan ikke tale, sier Hoem.

I år skal han lese dikt i Kristiansund. Skulle han talt, måtte det blitt internasjonalt vinklet.

- Det lokale blir for smått i år. Jeg ville snakket om at alle folkeslag har rett til å bestemme over sin egen skjebne. Og at krigen krenker alt som er viktig for vanlige mennesker. Jeg oppfatter situasjonen på Balkan nå som veldig farlig.

I Molde, byen med så mange storkarer, er det i år Anne Amdam som holder talen for dagen. Hun har vært fysioterapeut i 60 år og er ifølge 17. mai-komiteen en svært oppegående dame. 82-åringen sa ja i mars, men nå angrer hun.

- Jeg tenker masse og gruer masse. Trøsten er at halvparten ikke hører etter likevel, sier Amdam.

Molde-damen vil nødig røpe for mye av tematikken, men når vi ringer, står hun på kjøkkenet og tenker så hardt på talen at hun ikke helt kan la være.

- Det blir ikke noe om 1814 og 1905 i hvert fall. Jeg står helt fritt og vil snakke om verdier for livet.

- Verdier, ja. Så sier du vel noe om...

- Verdikommisjonen? Ikke ett ord! Ikke om Bondevik heller. Wergeland og Bjørnson får maks en setning, alle vet det der. Jeg vil snakke om hva hverdagsmennesket kan gjøre. Og bruke mye symbolikk, tretallssymbolikk, for å få folk til å undre seg. I åtte minutter. Lange taler er det verste jeg vet!

DET ER EN MODERNE idé at 17. mai-talen skal være en hyllest til bjørkeløvet. På slutten av forrige århundre var den syttende en politisk kampdag hvor det gjaldt å få massene på sin side. Og i mellomkrigstida var det norske flagget ikke rødt nok for Arbeiderpartiet. Ekte arbeidere boikottet nasjonaldagen som en borgerskapets bastion og lot barna sine gå i tog 1. mai i stedet.

I 1892 var «Norge for Nordmænderne» et slagord på 17. mai, i protest mot svensk overherredømme. Et århundre seinere brukes parolen mot andre enn svensker. Innvandring er et ømfintlig tema på nasjonaldagen. Mens pakistanske Rubina Rana taler med politibeskyttelse i Oslo, feirer bosniske Almirka Naksumic at hun er russ i Lindesnes, og at hun blir 19 år 17. mai. Hun har ikke opplevd rasisme etter fem år på Sørlandet. Men nordmenn er ikke så flinke til å snakke med utlendinger, står det i stilen hun skal framføre i morgen.

- Jeg siterer Odd Børretzen: En norsk forsamling er så taus som en granskog. Når én kremter, er det som et tre faller ned, sier Almira og ler.

- Nordmenn er redde for det som er annerledes, men det er bra at de aldri glemmer hvor de kommer fra. Det har de til felles med oss bosniere, mener hun.

PÅ SORTLAND ER FOLKET SPLITTET foran 17. mai. På brygga debatteres tidas store spørsmål: Skal byen males blå? Sløsing med penger, en «tullat» idé, sier noen. Endelig noe som kan gjøre Sortland interessant, mener motparten. Det blir vanskelig for 34-årige Børge Bentsen å si noe som alle er enige i.

- Talen skal ikke være fargeløs, og ikke Sortland heller. Jeg sier ja til en blå by og vil trekke fram den indiske Jaipur, verdenskjent som «den rosa by». Blå by er en visjon som fenger i hele verden, tror Bentsen.

Det ærefulle oppdraget har han fått fordi 17. mai-komiteen var lei av tørre banksjefer. Bentsen selger Omega 3-produkter og ble lokalkjendis ved å gi ut en frisk ukeavis. Men i morgen må han se lenger enn til Vesterålen.

- Mitt andre hovedtema blir at Norge er involvert i krig for første gang på 65 år. Jeg må sette 17. mai i perspektiv til Balkan, sier han.

Å SAMMENLIKNE 17. MAI med svenska flaggans dag er noe nordmenn liker. I Sverige finnes det et organ som jobber med å forbedre nasjonaldagen. De skjeler veldig til 17. mai i Norge, forteller Barbro Blehr.

- I Sverige er det en veldig bred forståelse av 17. mai som noe hyggelig. Men et spørsmål er om dagen etter hvert blir mest en lokal markering. Kan et folk som ikke opplevde krigen, først og fremst kjenne lojalitet til et Norge?

Etter å ha vært i Norge de fem siste 17. mai-ene, følger Barbro Blehr i morgen den norske feiringen på Skansen i Stockholm. I fjor nøt hun dagen ved hytteveggen i Numedal.

- Jeg satt og hørte på P1 i seks timer. Det var jammen mye referanser til det selvfølgelige. Mye snakk om våren.