Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Kjære Lene Marie. Helt til det siste var du deg

Slik minnes Margreth Olin kunstneren Lene Marie Fossen (33), som sovnet stille inn med sin nærmeste familie rundt seg natt til 22. oktober.

DOKUMENTAR: I januar har dokumentaren om Lene Marie Fossen premiere. Hun døde før den rakk å bli vist fram for folket. Her kan du se traileren. Video: Speranza AS Vis mer
Meninger

Kjære Lene Marie. Helt til det siste var du deg. Modig og viljesterk. Det er med stor sorg vi som har jobbet med filmen om deg nå må slippe deg. Du har kjempet mot denne sykdommen med en kraft jeg aldri har møtt hos noen. Alvorlig anoreksi er et sakte selvmord, fortalte du meg da vi ble kjent. Da trodde jeg du kunne vinne kampen. Eller dere; du, mamma og pappa. For dette er en kamp dere har kjempet sammen. Slik ble det ikke.

De siste døgnene sluttet vi å snakke om overlevelse, vi snakket om døden. Du visste at den kom nå. Foreldre bringer barn inn i verden. Vi er jordmødre. Vi skal ikke bringe dem ut. Men noen mødre opplever å bli himmelmor også.

Torill fikk den tunge oppgaven å trygge deg over. Det har gjort livsendrende inntrykk å følge deg, Torill og Geir i disse åra, hvor håp og fortvilelse har avløst hverandre til siste slutt. Du sovnet rolig inn med din nærmeste familie rundt deg. Trygg, med tillit til at vi faller tilbake i det lyset vi kommer fra, vi faller ikke inn i mørket.

Fotografen Lene Marie malte med lys, formsterk, stilsikker, med en livsnerve det skinte av. Kraften i bildene dine tangerte lyset du selv bar på, det som var den egentlige deg, bak sykdommen, den Lene. Hun som sto i en tradisjon av sterke, uredde kunstnere, uten skolering, selvlært.

- Jeg har alltid vært en kunstner inne i meg, helt siden jeg var barn. Og siden jeg har vært syk i 22 år, så vet jeg noe om allmenn lidelse, lidelse som er større og utenfor min egen, derfor begynte jeg å ta selvportretter, fortalte du.

Jeg så bildene dine, og visste at denne filmen skulle vi lage. Jeg hadde aldri sett selvportretter som dine. Ikke av malere, ikke av fotografer eller filmskapere. Råskapen, den brutale ærligheten og likevel skjønnheten i brutaliteten. For det er nettopp den erfaringen, at når «natta er som dypest, så kommer gryingen». Revnen i mørket, og lyset som trenger seg inn.

- Det er ingen klisjé, sa du til meg. Det er slik. Det er vakkert her inne også, i dette helvete.

Vi ble godt kjent, det er ikke noe pent med denne sykdommen. Det er nådeløst. Det er et våkent mareritt. Men, i smerten så finnes det lommer hvor pusten trekkes helt ned i lungene, fyller deg og stopper tiden, i et øyeblikk. Slik bildene dine stoppet tiden og tok vare på det du så og erfarte på dypet, et sted bortenfor språket.

Din kropp fortalte noe om hvordan du hadde det på innsida, derfor gjemte du deg lenge på familiegården på Kolbu. For med anoreksi følger skam og skyldfølelse. Men da bildene dine fikk sitt første publikum i dine fotografvenner Trond Andersen og Espen Wallin, startet din historie og dine bilder sin reise ut i verden. De ble bergtatt av ditt talent, de ble dine rådgivere. Espen begynte å filme deg i ditt arbeid og Trond introduserte deg til fotograf Morten Krogvold. Det ble utstillinger og film.

STILLES UT: I januar blir verkene til Fossen stilt ut i Oslo. Samtidig kommer dokumentarfilmen om henne, produsert av Margreth Olin. Foto: Lene Marie Fossen
STILLES UT: I januar blir verkene til Fossen stilt ut i Oslo. Samtidig kommer dokumentarfilmen om henne, produsert av Margreth Olin. Foto: Lene Marie Fossen Vis mer

Så kom du og Espen til meg. De siste åra har vi reist sammen. Ditt håp var at din fortelling, din historie, kan lære oss noe om psykiatriens mest dødelige sykdom. Derfor måtte vi love deg at filmen «Selvportrettet» skal få møte publikum selv om du nå måtte gi tapt for sykdommen. Dette er også foreldrene dine sitt ønske. Filmen kommer som planlagt, på kino i hele landet, 17. januar. Sammen med mine co-regissører Katja Høgset og Espen Wallin er jeg stolt og glad for å få den æren det er å løfte arbeidet ditt ut til publikum i Norge og verden.

- Livet er en vidunderlig, fin gave vi får, minnet du meg på mange ganger, men så fortsatte du og sa videre; men ikke alle klarer å leve det.

Jeg kommer til å savne deg. Og selv om jeg har visst det, og vært redd for det lenge, så var det ikke slik det skulle gå. Kjolen du skulle ha på den røde løperen er snart ferdig. Unge jenter skal gå på fest. Mange gjør ikke det. De er for syke. De mister barndommen og ungdomstida sin til sykdom. Anoreksi er den tredje hyppigste dødsårsaken blant unge kvinner i Europa.

- Sykdommen gjør alle redde, sa du. De som jobber med det, pårørende, alle. Når vi blir redde griper vi til tvang og regler.

Bak enhver diagnose er det et menneske, det er lett å glemme. Takk, Lene Marie, for alt du har delt med oss. Vi kommer aldri til å glemme deg. Jeg tror din historie og livsvilje kan gjøre oss alle mindre redde. Det var derfor du ville at vi skulle fortelle den.

Bildet av deg. Foreviget av deg. Tas opp, i evigheten, sammen med deg.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media