Kjære lettkvalte kolleger!

IBSEN: I reportasje fra Nationaltheatrets prøver på Strindbergs «Dødsdansen» leser jeg at dere holder på å få Ibsen opp i halsen. Kanskje ikke ikke ulikt gamle Augusts eget fordøyelsesbesvær når det gjaldt den norske konkurrentens nye skuespill. At det derimot skulle dreie seg om en «Chocolate overdose» stiller jeg meg tvilende til. Det var neppe sjokolade Strindberg fikk for mye av ved slutten av «Et dukkehjem», selv om mengden av fortærte makroner var betydelig. La meg imidlertid dele mitt lille fordøyelsesbesvær, som selvfølgelig er av ringere karakter: Ved inngangen til 2006 var det ikke mulig å finne en eneste oppsetting av noe Ibsenskuespill ved noen norsk profesjonell teaterscene! Å forklare dette merkelig fenomen for utenlandske kolleger har ikke vært enkelt.

I LAND ETTER land produseres og debatteres skuespillene hans nettopp nå i jubileumsåret, og de fleste oppleves som ekstremt aktuelle. At Rogaland Teaters Ungdomsteater viste sin coladrikkende dukkehjemsversjon relativt raskt inn i Ibsen-året, endrer ikke bildet av et jubilerende teaternorge som egentlig skammer seg over den umoderne Ibsens gammelmodige skuespill! Å vise til film- og TV-produksjoner av «stories inspired by» endrer ikke dette deprimerende bildet: Mannen kan ha vært viktig nok i sin tid, men herregud! Vi lever da i 2006 og Norge har da kommet videre, eller hva? Ja, hva da «videre»? La meg minne gode kolleger om at en dramatiker er en som uttrykker seg for scenen. Ved å bli fremført av gode instruktører og skuespillere foran et publikum av kjøtt og blod. Bare slik lever han videre. Ikke ved å bli tatt frem fra bokhyller av forskere og jubileumskåte festdeltakere, men ved å bli spilt! Kjære kolleger på, bak og foran scenen: rett opp snublestarten snarest, få Henrik inn på scenen fort som f.! Han er helsekost!