MOR OG DATTER: I dag er det ti år siden jeg fikk høre ordene som skulle lamme meg i mange år: «Janne er død», skriver artikkelforfatteren. Foto: Privat
MOR OG DATTER: I dag er det ti år siden jeg fikk høre ordene som skulle lamme meg i mange år: «Janne er død», skriver artikkelforfatteren. Foto: PrivatVis mer

Kjære Mamma

Jeg savner deg.

Debattinnlegg

I dag er det ti år siden jeg fikk høre ordene som skulle lamme meg i mange år: «Janne er død».

Jeg husker det som det var i går.

Hele livet hadde jeg ventet og forberedt meg. Jeg så for meg hvor jeg skulle være,hvordan det skulle bli. Jeg visste det ville skje,men da det skjedde var jeg totalt uforberedt. Hvordan kan man forberede seg på at det viktigste mennesket man har i livet, skal dø?

I mitt tilfelle var det bare slik det var. Jeg håpet alt skulle snu, som ved magi, men dessverre er det ikke slik det fungerer.

For du levde et liv som jeg egentlig ikke kan forstå. En hverdag fylt av ensomhet og et evig sug etter å døyve smerten. Den 26 oktober 2005, satt du ditt siste skudd med heroin. Tilbake satt jeg, lammet av en følelse av å ikke være noen verdens ting verdt.

Jeg skulle ønske jeg var alene om å oppleve dette, men det er jeg dessverre ikke. Hvert år dør 260 mennesker av overdose i Norge.
260 menneskeliv preget av svik, sykdom, smerte og håpløshet.

På de ti årene som har gått siden du forsvant, mamma, har 2600 mennesker dødd en lignende død som deg i Norge.
2600 mennesker. Like mange mennesker som de som døde i World trade center den 11.september 2001.

Artikkelen fortsetter under annonsen

2600 mennesker som forsvant i den største stillhet. Det finnes ingen monumenter, ingen museer, ingen barnetegninger som ble hengt opp for å minnes disse.

De skal helst ikke snakkes om og tilbake sitter familier i sorg. Oppløste familier i skam og sorg over livet som ble levd og livet som gikk tapt.

Det forventes at man skal gå videre, døden er en naturlig del av livet, men måten disse menneskene dør på er ikke naturlig. Det er så mye smerte,så mye ulevd liv. Så mange muligheter som har gått tapt. Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle deg at ting har blitt bedre, mamma.

At man på disse ti årene har snudd. At det nå handler om menneskers rett til et verdig liv og ikke bare penger. At det ikke lenger handler om regnskap og statistikk.

Det kan jeg ikke. Fortsatt jages mennesker rundt som om de var skabbete dyr. Lavterskeltilbudene legges ned. Behandlingstilbudene er stort sett et kaldt LAR-system og ettervernsopplegg er nærmest ikke-eksisterende.

Jeg husker din kamp, hvordan du jobbet for et normalt liv.

Dessverre ble det aldri slik vi drømte om, veien tilbake var for lang. Livet ble for mye for deg å bære og rusen ble en aller siste flukt.

Mitt eneste håp er at samfunnet de neste årene vil snu. At de norske myndigheters utdaterte «det er dere egen skyld»-holdning endelig kan komme til en ende og at man begynner å likestille mennesker i dette samfunnet.

At man slutter å verdsette mennesker utifra hvor mye de har puttet i felleskassa og heller fokuserer på å gi de som faller utenfor en mulighet til å bli med innenfor, i det som vi kaller et felleskap.

Jeg vet at du var et menneske med humor, kjærlighet og aksept for andre, og for meg er du ikke bare et tall i en skammelig statistikk.
Du er fortsatt min mamma, som jeg tenker på og minnes hver dag.

Jeg savner deg.

Dette innlegget ble først publisert på forfatterens Facebook-side.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook