Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Helgekommentaren: Cathrine Sandnes

Kjære mannen min. Vi er nødt til å snakke sammen

Han eller hund.

Kommentar

Det handler altså om hunden. Eller «dyret» som du kaller ham.

Du vil kanskje si at mer enn nok allerede handler om hunden. Og at det er i overkant å lage et eget fotoalbum til ham som julegave. Du vil kanskje tenke, men klokelig nok ikke si, at du aldri har bedt om å få hund. Aldri har likt hund. Og langt mindre fantasert om å ha hund i senga. Den nåværende situasjonen, vil du kanskje tenke, er ikke en du har ønsket deg.

Av kjærlighet til våre døtre – og til meg, vil jeg bramfritt legge til – avfinner du deg med «dyret». Du tolererer det, utfører til og med handlinger som imiterer et slags kameratslig vennskap, men dette – vil du kanskje at jeg skal vite – gjør du ikke frivillig.

Dels handler det om et pliktoppfyllende sinn: man plager ikke levende vesener. Særlig ikke levende vesener som dine nærmeste omtaler som «babyen». Det betyr at hvis man må gi det levende vesenet mat, drikke, tur og til og med kos bak øret, så må man sørge for det som er nødvendig. Riktignok mener døtrene de har tatt deg på fersken, liggende i sofaen med hunden i armkroken mens du sier pene ting til ham, men jeg tror deg når du sier at det aldri har skjedd.

Uansett vet jeg at den viktigste grunnen til at du avfinner deg med hunden – resignerer i situasjonen, så å si – er den nagende mistanken om at hvis situasjonen tilspisser seg og familien blir bedt om å velge: deg eller bikkja, så er det faktisk ikke hundre prosent sikkert de ville valgt deg. Det er riktignok overveiende sannsynlig. Tross alt. Du kan i hvert fall regne med den yngste datteren vår, hun som helst ville ha minigris. De andre vil kanskje gjøre seg kostbar. Men selv om du, til sjuende og sist, ville gått av med seieren, ville et slikt ultimatum hefte ved deg. I alle år som kommer. Resten av livet.

Uansett hvor mye du måtte argumentere for at du bør ha noe du skulle ha sagt, ville du ha måttet svare for hvorfor din ene stemme skal telle tyngre enn husstandens øvrige tre. Fire, om du regner med bikkja. Til kompisene dine vil du kanskje mumle at slikt aldri kunne ha skjedd før i tiden – at kjerringa i huset skaffer seg en gigantisk hund, mens du aner fred og ingen fare på en internasjonal bibliotekkonferanse i Washington – og attpåtil presenterer det som en gave til deg! Som om du ikke har vært veldig tydelig på at du er et kattemenneske. Du liker ikke dyr som sikler, logrer, tilber deg eller adlyder ordrer. I motsetning til kona, som liker alt slikt. (Og nei, vil du legge til, før noen rekker å tenke tanken ferdig: det sier ingenting om hvorfor kona liker deg).

Det hender du påpeker at den bikkja strengt tatt var konas gave til seg selv. Litt som da du kjøpte to digre, altfor dyre, høyttalere til henne, vel vitende om at hun aldri hører på musikk.

Men det er klart: Når ulykken først har skjedd, da gjelder det å huske at det kunne vært verre. Du kunne for eksempel ha vært gift med Aylar. Hun er også glad i hunder. Men de er bitte små og ligger i håndveska. Ryktet skal ha det til at hun forlot «Farmen kjendis» fordi den eldste bikkja hennes døde, selv om det ble presentert som «dødsfall i familien». Men dette har du funnet ut er feil. Bikkja døde seinere. Men hadde du vært gift med Aylar, hadde du gått tur med en tufsete, hvit jålehund som trenger designerklær hvis det blåser litt. Det hadde vært veldig, veldig flaut. Denne bikkja er i hvert fall skikkelig mye bikkje per kilo. En tretti kilos muskelbunt som er laget for å overleve under røffe forhold. Som kan trekke en velvokst mann i fire mil på ski. Og sove ute i all slags vær.

Apropos ski: Her om dagen leste du forresten om Johan Olsson, den sympatiske svenske langrennsløperen. Kanskje husket du hvordan vi lo så vi nesten gråt av ham, i 2005, da han og kjæresten sto over World Cup-rennet i Kuusamo, fordi bikkja døde. Der og da var det kanskje det dummeste vi hadde hørt. Voksne folk, liksom. Grine over en utgammel bikkje. Akkurat den latteren klinger ikke like godt lenger. Du har neppe noen problemer med å se for deg hvor mye gråt og bunnløs fortvilelse det kommer til å bli når vår tid kommer.

Det kommer faktisk ikke til å være til å holde ut. Når du tenker etter, vil du sikkert komme fram til at det nok er best med en myk overgang. Altså en overlapp. Det må jo bli lettere å holde ut at bikkja dør, hvis det fortsatt er en igjen. Det kan du forresten spørre Aylar om.

Jeg sier ikke at vi må få en valp i huset, altså. Jeg sier bare at jeg vil bli veldig ulykkelig uten.

Klem fra kona.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.