Debatt: Sommerkroppen

Kjære sommer­kroppen min

Jeg tror kanskje det er nok nå. For akkurat nå er jeg bra nok.

NOK NÅ: Men hittil i livet har jeg sjelden kost meg UTEN at jeg har fått dårlig samvittighet. Men jeg tror kanskje at det er nok nå jeg, skriver artikkelforfatteren. Foto: Privat
NOK NÅ: Men hittil i livet har jeg sjelden kost meg UTEN at jeg har fått dårlig samvittighet. Men jeg tror kanskje at det er nok nå jeg, skriver artikkelforfatteren. Foto: PrivatVis mer
Meninger

Jeg har hatt mange venner igjennom livet, noen kommer, og noen går. Men du og jeg, kjære kropp. Vi har vel aldri blitt særlig gode venner, har vi vel? Jeg føler at vi har forsøkt å få til noe som ligner et vennskap et par ganger, men har sjelden blitt no av. Vi har tvunget oss gjennom noen kurs, og noen kurer. Noen med bedre resultat enn andre, men aldri noe som varte, og aldri noe som gjorde vennskapet vårt sterkere.

Og det verste av alt er jo at jeg snakker ikke om MS-en min.

Jeg snakker ikke om den alvorlige diagnosen jeg har. Nei da, den har jeg et ganske avslappa forhold til og det er dette som er så flaut. Jeg snakker om sommerkroppen 2019, og alle sommerkropper siden år nitten pil og bue. Hånda på hjertet! Jeg bruker mye mer tid på å bekymre meg for om jeg er tynn nok, fast nok i fisken, bla bla bla, enn om hvordan det går med MS-en min.

Jeg bruker mer tid på tenke, gruble, lese side opp, og side ned om hvordan jeg kan bli tynnere, og sunnere. Drikk grønn juice, dropp karbohydrater, unngå sukker, spis plantebasert, dropp gluten, spis mindre. Jeg er mer belest på dette emnet, enn om diagnosen min. Og dette kan jo ikke fortsette.

Forleden sto jeg i prøverommet i en klesbutikk. Skulle kjøpe meg bikini og badedrakt. Det finnes ikke verre klær å prøve i et prøverom med lys ovenfra enn bikini og badedrakt. Jeg kom rett fra yogatime, og følte meg flink. Så tenkte at dette takler jeg. Jeg tok av meg klærne uten å se meg i speilet, fikk på meg bikinien, og åpnet øynene. Og det jeg fikk se var uten filter, for å si det sånn. Jeg snudde meg fort rundt, men det hjalp jo ikke, for da jeg så rett frem, så jeg jo rett i speilet bak, hvor den ufiltrerte rumpa mi lyste mot meg som en stor sol.

Jeg holdt på å begynne å grine. For denne kroppen kjenner jeg ikke. Inne i hodet mitt, har ikke jeg en sånn kropp. Og det var det som fikk meg til å stoppe opp. Inne i hodet mitt har jeg ikke en sånn kropp? Nei, for der inne er jeg fortsatt i tjueåra, med spretten rumpe, struttende pupper og silkemyk hud. Inne i hodet mitt, forventer jeg at tiden skal stå stille. Men den gjør jo ikke det. Eller for dem som faktisk gjør alt det alle artiklene sier om hvordan beholde en ung kropp osv., så står nok tiden stille. Men jeg tror jeg begynner å bli ferdig med å lese alle disse artiklene jeg.

For tiden har ikke stått stille. Jeg har blitt 44 år. Kroppen min er 44 år. Den har født barn, den har danset, den har jobbet, den har blitt syk, og den har vært flink. Den har vært tynn og den har vært tykk. Men akkurat i dag, da jeg så meg i speilet, da så jeg en dame på 44 år. Jeg snudde meg sakte tilbake, og så på meg selv i det store speilet. Jeg så på meg selv lenge. Veldig lenge. Og der og da, så tenkte jeg: Skulle jeg prøve å bli venner med denne 44 år gamle kroppen da?

For vårt dårlige vennskap fører jo egentlig bare med seg negativitet på så utrolig mange områder. Tenk så mye plass jeg kommer til å få i hodet mitt hvis jeg fjerner alle de negative tankene om min egen kropp. Og jeg vet at jeg ikke er tykk. Dette innlegget handler egentlig ikke om det. Men det handler om hvordan vi oppfatter oss selv, og hvordan jeg oppfatter meg selv. Og om MITT forhold til kroppen MIN, og det at den er i stadig forandring. Og jeg tror ikke jeg er alene.

Sånn er jeg og jeg er bra nok.

En annen ting er jo at jeg elsker å kose meg, elsker å leve det gode liv. Men hittil i livet har jeg sjelden kost meg UTEN at jeg har fått dårlig samvittighet. Men jeg tror kanskje at det er nok nå jeg.

Jeg kommer aldri til å bli 20 år igjen, og jeg kommer aldri til å slutte å kose meg. Og hallo dere! Jeg heier ikke på å leve usunt, og ikke ta vare på seg selv. Jeg prøver å heie på å akseptere den man er akkurat nå.

For akkurat nå er jeg bra nok.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.