REGJERINGENS INKLUDERINGSDUGNAD: - Ingenting konkret, hensiktsmessig og praktisk ble resultatet av regjeringens konferanse på Sentralen i Oslo i juni. I hvertfall har ikke jeg funnet noe. Bare ti verdiløse tiltak, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
REGJERINGENS INKLUDERINGSDUGNAD: - Ingenting konkret, hensiktsmessig og praktisk ble resultatet av regjeringens konferanse på Sentralen i Oslo i juni. I hvertfall har ikke jeg funnet noe. Bare ti verdiløse tiltak, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Utenforskap:

Kjære statsråd Hauglie

Jeg kjenner NAV-medarbeidernes hverdag. De jeg samarbeider med gjør alt de kan innenfor de rammene de har til rådighet.

Meninger

På NHO-konferansen den 9. januar i år, der temaet var verdien av arbeid, sa du: Det viktigste nå er at flere arbeidsgivere åpner dørene sine. Så skal vi i regjeringen også legge verktøy i verktøykassa som gjør det lønnsomt for bedriftene å inkludere de som kanskje ikke er tipp topp fra dag 1. Sitatet er hentet fra et intervju med deg på Dagsrevyen samme kveld.

Anne-Kjersti Langefoss.
Anne-Kjersti Langefoss. Vis mer

Jeg har gledet meg til verktøyene dine, og jeg skal innrømme at jeg også har lett etter selve verktøykassen, uten å finne noe med særlig substans. For meg er verktøy noe konkret, hensiktsmessig og praktisk. De skal brukes til klart definerte og målrettede oppgaver. Jeg finner ingen slike verktøy i månedene etter NHO-konferansen.

20. juni kom regjeringens inkluderingsdugnad og jeg tenkte at endelig, nå kommer verktøyene. «Alle» var der. Det ble sikkert et flott arrangement med fem statsråder, artister, byråkrater og andre som teller i samfunnet vårt. Men, ingenting konkret, hensiktsmessig og praktisk ble resultatet av konferansen. I hvertfall har ikke jeg funnet noe. Bare 10 verdiløse tiltak, som jeg kommer tilbake til senere.

La oss gå tilbake til NHO-konferansen et lite øyeblikk. Hvilke verktøy er det NHO-sjef Kristin Skogen Lund sier skal til, for at de mange som i dag lever utenfor det arbeidsmessige fellesskapet skal få en plass? Jeg henter igjen fra Dagsrevyen der Skogen Lund tar utgangspunkt i begrepet utenforskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun sier: «Mange har en kompetansemangel som gjør at de ikke får den første jobben, og så kommer de seg ikke inn i arbeidslivet. Vi må få flere inn i den påkjøringsfilen. Fordi vi ser at når først folk kommer seg inn i jobb, klarer de fleste seg veldig bra».

Jeg legger til for egen regning, at dette koster penger. I regjeringens verktøykasse betyr det konkrete midler til arbeidslivet, med spesifikke føringer og praktisk tilrettelegging, klare krav og mål. Kall det gjerne øremerking av midler. Et fyord for de fleste regjeringer, uavhengig av politisk farge.

Dagbladet hadde den 19. juli en bredt anlagt artikkel med tittelen: «Slik skal unge loses ut av trygdefella». Her forteller Malin på 24 år sin historie. Hun har psoriasisartritt, og har vært kronisk syk nesten hele livet. Malin sliter derfor med å fullføre videregående utdanning og komme seg inn i arbeidslivet.

Tilbudet fra spesialisthelsetjenesten er i følge henne uføretrygd. For noen unge kan dette kanskje være en god løsning, men ikke for Malin. Hun vil fullføre utdanningen og begynne å jobbe.

Jeg har hørt denne historien mange ganger i en eller annen versjon. Som karriereveileder på Folkeuniversitetet i Drammen og som kommunikasjonsrådgiver, opplever jeg at dette er hverdagen for mange unge med kronisk sykdom. Enten det gjelder å fullføre videregående skole, ta fagutdanning, eller komme seg inn i arbeidslivet er utfordringene og motstanden den samme.

Få unge mennesker blir gitt sjansen til å komme seg videre i et tempo som sykdommen tillater. Jeg sier ikke at regjeringen har ansvaret alene. Arbeidsliv, utdanningsinstitusjoner og andre må dele ansvaret. Samtidig møter jeg arbeidsgivere som gjerne skulle bidratt, men uten økonomiske insitamenter og annen tilrettelegging går det ikke. Næringslivets krav til resultater gir lite rom for å være humanist.

Spørsmålet det er naturlig å stille er; hvordan kan vi vite at tilrettelegging og individualisering har effekt? Institutt for samfunnsforskning (ISF) skriver i rapporten «Sosial bakgrunn, utdanning, arbeid og stønad til personer under 30 år med nedsatt arbeidsevne» (Rapport 2018:12) fra august i år at «mer enn 40 000 unge mellom 18 og 29 år er registrert med nedsatt arbeidsevne, det vil si at de har såpass alvorlig sykdom eller sosiale/psykiske vansker eller handikap at de trenger omfattende bistand for å skaffe seg eller beholde arbeid. Rundt 14 prosent går over på trygd i ung alder».

Dette er, etter min mening, høye tall, og kostnadseffekten for samfunnet er betydelig hvis man kan igangsette målrettede tiltak for å redusere tallene. Imidlertid er mitt hovedanliggende den betydning det har for den det gjelder. Jeg møter mennesker som får en økende følelse av tapt egenverdi for hver eneste dag i utenforskap. Jeg syns det er uverdig av oss som samfunn at vi ikke kan tilby en hverdag der alle gis samme mulighet, uavhengig av arbeidsevne.

ISF-forskerne Cools, Hardoy og von Simson har sett nærmere på alle unge mellom 18 og 29 år som ble registrert med nedsatt arbeidsevne i perioden 2002-2012, og fulgt dem til utgangen av 2014. Jeg vil anbefale statsråden å lese hele rapporten, men jeg har lyst til å gjengi ett viktig poeng: «Utdanningsnivå er imidlertid en viktig faktor. De som har fullført videregående skole har langt lavere sannsynlighet for å bli registrert med nedsatt arbeidsevne, særlig blant de yngste i gruppen.»

Og kjære statsråd Hauglie, ikke dra NAV-kortet som forslag til løsning her. Jeg kjenner NAV-medarbeidernes hverdag. De jeg samarbeider med gjør alt de kan innenfor de rammene de har til rådighet. De viser kreativitet, fleksibilitet og vilje til løsning.

Det som trengs er friske midler. Penger som arbeidsgivere kan bruke til tilrettelegging og en fleksibel arbeidshverdag. Og uten penger er ikke Regjeringens 10 tiltak for å hindre at unge blir uføre (Dagbladet 19. juli 2018) verdt papiret det er skrevet på. I de nevnte punkter beskrives ti tiltak, men ingen tidslinje, hvem som har ansvar for gjennomføring, hvor mye penger som skal øremerkes, og når tiltakene skal evalueres.

Folk som kjenner deg, sier du er en politiker med gode hensikter. Jeg kjenner deg ikke, og det er derfor lett å tenke at verktøyene, verktøykassen og de ti tiltakene dine er ren politisk retorikk. Så derfor statsråd Hauglie, prove me wrong. På vegne av alle de som i dag faller utenfor håper jeg du tar meg på ordet.