VIL HJEM: Gutta våre vil gjerne hjem. De savner mamma og pappa – de av dem som har foreldre som lever – og søsknene sine. De savner maten. Kulturen. Religionen. Tryggheten i et krigsherjet land. Ingen spurte om de ville dra til Norge – de fikk beskjed om at de skulle dra, skriver innsenderen. Foto: Dan P. Neegaard  / NTB Scanpix
VIL HJEM: Gutta våre vil gjerne hjem. De savner mamma og pappa – de av dem som har foreldre som lever – og søsknene sine. De savner maten. Kulturen. Religionen. Tryggheten i et krigsherjet land. Ingen spurte om de ville dra til Norge – de fikk beskjed om at de skulle dra, skriver innsenderen. Foto: Dan P. Neegaard  / NTB ScanpixVis mer

Kjære UDI, jeg håper dere vet hva dere gjør

Vi ser guttene som ikke vil sove, for da kommer marerittene. Vi ser at de blir opprørt av uventede lyder, nye situasjoner og brudd på rutiner.

Meninger

Kjære UDI. Dere sier at det er trygt å returnere til Afghanistan for mindreårige asylanter. At status har endret seg i mange områder. At flere skal returneres.

Jeg håper at dere vet hva dere gjør. At dere ikke bøyer dere for politisk press, men tar selvstendige, faktabaserte avgjørelser.

Jeg jobber med 14 afghanere og én somalier i alderen 12-17 år. De bor på et omsorgssenter et sted på Østlandet. Jeg ønsker ikke å gjenfortelle deres historier, både i respekt for deres privatliv og fordi selv små glimt av virkeligheten de kom fra har en tendens til å få nordmenn til å gråte.

Men jeg kan si noe om egne opplevelser.

Jeg har sett en gutt på 13 forsvinne inn i en øyensynlig dissosiativ tilstand hvor han gryntet, skrek på mamma og vred på seg. Jeg har kjent hjertet hans banke i det jeg holdt rundt ham. Om pulsen var på 180 eller 200 vet jeg ikke, men jeg har sjelden sett slik redsel hos et barn. Og i mitt liv har jeg sett mange redde barn.

Jeg har sett en 14-åring slå seg selv i hodet og på brystet mens han skrek sin smerte ut, mens tårer spratt fra øynene.

En annen gutt sparket unna stoler og bord i medfølelse. Så gikk han og laget afghansk mat til ham.

Kjære UDI, jeg håper dere vet hva dere gjør

Vi som jobber ved omsorgssenteret er ikke idioter. Vi vet at guttene våre har blitt instruert i i hvilke historier det lønner seg å fortelle.

Samtidig har vi lang erfaring i å jobbe med traumatiserte barn. Mange av oss er utdannet i barnevern, vernepleie, som førskolelærere eller som sosionomer. Vi har jobbet på atferdsinstitusjoner over hele landet.

Og selv om vi lytter til fortellingene til guttene med forbehold, så ser vi de ufortalte, non-verbale fortellingene.

Vi ser guttene som ikke vil sove, for da kommer marerittene. Han som ikke vil skru av lyset om natten. Vi ser at de blir opprørt av uventede lyder, nye situasjoner og brudd på rutiner.

Gutta våre vil gjerne hjem. De savner mamma og pappa – de av dem som har foreldre som lever – og søsknene sine. De savner maten. Kulturen. Religionen. Tryggheten i et krigsherjet land. Ingen spurte om de ville dra til Norge – de fikk beskjed om at de skulle dra.

Jeg er selv pappa til tre. Hadde jeg klart å ta den avgjørelsen som foreldrene til våre gutter tok? Ville jeg klart å si: «Hvis de blir, vil de sannsynligvis bli bomber for Daesh/Taliban/Al Shabab. Det er bedre å sende dem bort, vel vitende at det vil bety at jeg aldri vil se dem igjen, at familiens økonomi vil bli skadet for livet»?

Jeg vet ikke. Jeg bor i et trygt samfunn hvor menneskerettigheter og demokrati er viktige verdier. I landet mitt blir drap på barn slått stort opp i media – det er ikke normen. Spedbarn blir ikke revet i to for å etablere autoritet.

I Norge så står vi frie til å velge vår religion. Ingen forteller oss at å velge bort den norske kirken vil bety en sikker død.

Så kjære UDI. Tenk om det var dere som måtte velge å sende bort egne barn. Tenk om dere visste at familiegjenforening var fullstendig usannsynlig, så dere gjør det ikke for egen vinning. Er dere heldige, så kan barnet deres en gang i fremtiden sende litt penger, men ettersom en verken har telefon eller internett, og siden nærmeste bank ligger timevis unna, så er sjansene små for det.

Men en kan sende barnet bort til et fritt liv. Og det gjorde dere. Det var sannsynligvis det vanskeligste dere har gjort i ditt liv.

Tenk dere at mennesker i landet barnet kom til, mennesker med makt, finner ut at landet deres er trygt? Når dere hver dag ser at det ikke stemmer?

Jeg vil tro at dere hadde blitt skuffet.

Om noen i UDI vil, så kan vi sikkert la dem ta en vakt på omsorgssenteret. Men jeg må avslutte med en advarsel. Det kan hende at du blir berørt. Det kan til og med hende at du endrer mening.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook