JEG GIR IKKE OPP: Nei, jeg nekter å gi opp håpet. Din blotte eksistens en gang i framtida fratar meg retten til å gi opp. Å sette et barn til verden er også en tillitserklæring, ikke bare til barnet og ens egne evner som foreldre, men også til verden, skriver forfatter Carsten Jensen. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
JEG GIR IKKE OPP: Nei, jeg nekter å gi opp håpet. Din blotte eksistens en gang i framtida fratar meg retten til å gi opp. Å sette et barn til verden er også en tillitserklæring, ikke bare til barnet og ens egne evner som foreldre, men også til verden, skriver forfatter Carsten Jensen. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Miljø

Kjære ufødte barnebarn

Hva kan jeg gjøre? spør vi, mens vi sorterer søppel, fyller sykkelstiene og har en kjøttfri dag i uka. Imens bare øker antallet flyavganger, og bilkøene i verdens konstant ekspanderende storbyer vokser til det endeløse.

Meninger

Hvorvidt du kommer til verden er det ikke opp til meg å avgjøre. Men hvis du en dag gjør det, skal jeg holde deg i hendene mine og se inn i ditt ennå uferdige, men så veldig levende og grimaseskjærende, ansikt. Og så vil jeg spørre meg selv om hvordan livet ditt vil bli.

UROLIG: Forfatter Carsten Jensen skriver om framtida.
UROLIG: Forfatter Carsten Jensen skriver om framtida. Vis mer

Tilgi meg at jeg sier det så direkte: Du blir født inn i en krig. Selv om det er noen år til utfallet av krigen blir avgjort, kommer den til å forme livet ditt. Det er krigen mot naturen, som vi i de siste århundrene overmodig har trodd vi hadde beseiret og gjort til tjeneren vår. Nå svarer den oss med et ustabilt, stadig mer ekstremt vær, og temperaturer som kan nå dødbringende høyder.

Vi trodde at planeten forsvarsløst sto til vår rådighet. Men nå har tjeneren vendt seg mot oss, og vi er ikke lenger herre over egen skjebne.

Du vil se tilbake på årtiet du kom til verden og spørre deg selv om hvilke overveielser vi, dine foreldre og besteforeldre, gjorde. Kanskje vil blikket ditt være fullt av forakt, kanskje undrende, eller du har gitt oss opp for lengst. Din verden vil være veldig ulik vår.

SKOGBRANNER: Vi kjenner allerede nå lukten av røyken fra rasende skogbranner, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Malibu i California under den voldsomme skogbrannen i november. Foto: Reed Saxon / AP / NTB Scanpix
SKOGBRANNER: Vi kjenner allerede nå lukten av røyken fra rasende skogbranner, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Malibu i California under den voldsomme skogbrannen i november. Foto: Reed Saxon / AP / NTB Scanpix Vis mer

I disse åra frigjør vi, til tross for alle våre gjensidige forsikringer om det motsatte, mer karbondioksid i atmosfæren enn noen gang tidligere, og i morgen må du leve med konsekvensene av vår tankeløshet ikke bare i dag, men også i de mange tidligere tiår.

Jeg vil gjerne at du skal forstå at det ikke lå noen vond vilje bak den verdenen vi i løpet av de to siste århundrene har skapt for oss selv. Vi ville gjøre planeten til et på samme tid større og mindre sted, hvor vi alle kom tettere på hverandre, avstander ble betydningsløse og jordas frukter ble tilgjengelige for oss uansett hvor vi befant oss.

Jeg vet godt at ikke alle fikk ta del i denne ekstravagante festen, som i noen år gjorde livet søtt for mennesker i den privilegerte delen av verden. Men vi trodde virkelig at alle til slutt ville bli som oss, og vi var overbeviste om at alle også delte den samme drømmen som vi hadde.

I dag vet vi at vår livsform bare var en parentes i historien, en dag i paradis, etterfulgt av hundre år i helvete. Vitenskapen belærer oss om konsekvensene, og du lever midt blant dem. Det tragiske er at ditt advarende vitnesbyrd ikke kan nå oss.

Vi kjenner allerede nå lukten av røyken fra rasende skogbranner, og høstens bløte lys, som varsler at vinteren er på vei, opplever vi samtidig med temperaturer som er så høye at vi slett ikke forbinder dem med denne årstida. For seint innser vi at sommervarme midt på høsten er et varsel om en katastrofal issmelting på begge polene, og den vil fortsette å øke.

Solas kjærtegn mot huden vil snart forvandles til en brennende svie, ettersom jorda, med en atmosfære pumpet full av rekordhøye mengder karbondioksid, motstandsløst absorberer stadig mer av den ubarmhjertige varmen fra rommet.

Advarslene er overalt, og likevel handler vi ikke. Grepet av en blanding av avmakt og en trang til å beskytte oss selv, lukker vi øynene for det innlysende.

Hva kan jeg gjøre? spør vi hver for oss, mens vi sorterer søppel, fyller sykkelstiene og har en kjøttfri dag i uka. Det hele samtidig som antallet flyavganger bare øker, og bilkøene i verdens konstant ekspanderende storbyer vokser til det endeløse.

Vi tynges av en dårlig samvittighet, som vi så skyver fra oss fordi den kaster ubekvemme skygger over våre ellers så velordnede liv. Vi lever som om det ikke fantes noen morgendag. Og den fryktelige sannheten, som vi aner dypt der nede, er at det gjør det kanskje ikke heller. I hvert fall ikke for oss.

Skal livet ditt, når du blir 50 år, eller kanskje til og med 80, være til å holde ut, må motorveiene allerede i dag stå forlatt, supermarkedene være tomme for kjøtt og importert frukt, mens inngangene til kullgruver verden over mures igjen. Verdens siste brennstoff må brukes på jagerfly som legger oljefeltene øde ved hjelp av presisjonsbombing. Men hvor er den felles viljen til å ta så drastiske beslutninger?

Hvis vi virkelig skal ta krigen vi, med vår uvitenhet, har erklært mot planeten alvorlig, må vi også forberede oss på en D-dag lik den som fant sted under andre verdenskrig, da vi mobiliserer hele sivilisasjonens ressurser, all vår kunnskap og vilje til å overleve. I stedet er det bare millioner av jeg-er, som lukker seg om sin egen maktesløshet.

Jeg er fristet til at skrive om din, og de kommende generasjoners, bitre skjebne. Men ordet skjebne betegner det uunngåelige, og dette var ikke uunngåelig.

Vi kunne ha handlet. Vi kunne ha redusert forbruket vårt. Vi hadde kunnskapen og midlene som skulle til, men vi manglet besluttsomheten. Altfor lenge lot vi oss styre av egennyttens forstemmende, og, som det snart skulle vise seg, dødbringende ideologi, kortsiktig bundet til våre egne nasjoner eller verdensdeler og deres alt for snevre interesser.

SVIKTER JEG? Å sette barn til verden er også en tillitserklæring, skriver Carsten Jensen.
SVIKTER JEG? Å sette barn til verden er også en tillitserklæring, skriver Carsten Jensen. Vis mer

Å sette et barn til verden er også en tillitserklæring, ikke bare til barnet og ens egne evner som foreldre, men også til verden. Slik følte jeg det, da jeg selv ble far. Kanskje svikter jeg ved å mane fram den mørkest tenkelige framtida? Eller kan også pessimismen ha en mobiliserende kraft?

Jeg spør meg selv om du også vil få barn. Vil det bli oldebarn og tippoldebarn i en verden der temperaturen kanskje har steget med opp mot fem-seks grader? Eller vil det være deres endelige svar på ansvarsløsheten vår, at framtidas menneskehet går til fødselsstreik?

Nei, jeg nekter å gi opp håpet. Din blotte eksistens en gang i framtida fratar meg retten til å gi opp. Jeg er nødt til å tro på at et felles, handlekraftig vi snart vil utkrystallisere seg ta et oppgjør med den smertefulle maktesløsheten vår. For din skyld og for vår egen. Skal vi gjøre oss fortjente til den minste anerkjennelse fra deg og de andre ufødte generasjonene har vi bare få år på oss til å bevise at vi evner å tenke lenger enn til våre egne liv.

Jeg ber deg tro på kjærligheten som ligger i den hilsenen jeg sender deg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.