Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kjæresteparet og pressen

Pressens fremste representanter har beveget seg ned på Se og Hørs infantile moralnivå.

SE OG HØR

har tapt rettsaken mot Annette Young og Rodney Karlsen. Bladet kan ikke skrive ustraffet at kjæresteparet har gjort det slutt med hverandre når de selv benekter det. Og pressens fremste representanter tar fram de største slagordene; Dette er de villige til å kjempe for. Retten til å skrive at Young og Karlsen ikke lenger er kjærester. For det er altså dette som er kjernen i rettsaken og debatten om rettens dom mot Se og Hør. Se og Hør har skrevet at forholdet mellom de to er slutt. Young og Karlsen har selv benektet det, men Se og Hør har andre kilder som hevder at det er slutt. Det er slike viktige ting som står på spill her.

Men hvis man mener dette er viktig må man kunne svare på følgende; Finnes det noen journalistsk metode som kan dokumentere at et kjærlighetsforhold er slutt eller ikke, hvis ikke de to som har forholdet bekrefter det? Svaret er nei. Kan forholdet eksistere selv om de også møter eller har stevnemøter med andre mennesker. Svaret her er ja.

Journalister blir dermed sittende igjen med en eneste metode; spekulasjon. Og det er dette verktøyet som nå er så viktig å forsvare at Norges presseforbund er bekymret: «Blir denne dommen stående kan vi risikere at en rekke kjendiser kan komme til å trekke aviser, blader og TV kanaler for retten på grunn av bagateller», sier Per Edgar Kokkvold generalsekretær i Norges Presseforbund ifølge VG 27 november. Den uttalelsen, hvis den er riktig gjengitt, gir et innblikk i den menneskeforståelse, eventuelt forakt som ligger til grunn for både Se og Hørs omtale av denne saken og presseorganisasjonenes støtte til ukebladet. Det som for Kokkvold og ukebladet er bagateller er altså så viktig for de to som nå har vunnet mot overmakten, at de vil risikere en betydelig sum penger og mange bekymringer for å få rettslig medhold. Det var akkurat denne holdningen til visse personers privatliv som forårsaket problemet i første omgang, da Se og Hør skrev om dette. Kjendiser er ikke egentlig mennesker. De er en slags heltidsskuespillere hvis privatlivs oppturer og nedturer bare er setninger i et manuskript.

I FORBINDELSE

med et Brennpunkt-program om realitykjendisers erfaringer med media, fortalte Lasse Hallberg, produsenten av Big Brother hvordan han inspirerte en deltaker i TV-serien med forventningsfulle spørsmål som «Blir det noe fitte på deg?» til en deltaker som ennå ikke hadde hatt sex på skjermen. Kort tid etter var deltakeren i gang med det som ble forventet av ham, og som han forventet av seg selv. Ikke overraskende. Regien til Hallberg virket. Mener pressens fremste representanter at unge deltakere i realityshow virkelig skal betale for slike øyeblikks synder, hvor de stilles under betydelig press resten av livet? At Se og Hør og hvem som helst kan skrive om privatlivet deres når som helst? Tydeligvis. For Thor Woje sier til Dagbladet som en begrunnelse for hvorfor det er så viktig at pressen kan skrive om disse menneskenes privatliv: «Personer som inviterer offentligheten inn i privatlivet kan ikke bare skru av oppmerksomheten når det passer dem.» Dagens mediebildet oversvømmes av kjendiser sier Kokkvold, og hvem sin skyld er det? Er det alle de unge menneskene som bare invaderer redaksjonene og forlanger å få bildet og kroppen sin avbildet. Eller er det mer komplisert. Og er det slik at når mennesker inngår kontrakter om å delta i stramt regisserte og tidsbegrensede TV konsepter som handler om å sjonglere og leke med private roller, så skal de aldri slippe ut av de rollene?

PRESSENS FREMSTE

representanter har beveget seg ned til Haaviks/Nelviks nokså naive og infantile moralnivå hvor regelen er «Ædda bædda. Hvis du har vist så mye som en flik av privatlivet ditt, så har vi rett til å se alt.» Dette var det første strategiske valget pressens organisasjoner gjorde. Å senke nivået.

Det andre strategiske valget som ble gjort var å innrømme Se og Hør statusen som presseorgan. Hver gang det blåser rundt bladet sier dets redaktører at de ikke er et presseorgan men et underholdningsorgan. Dette må snart gå opp for presseorganisasjonenes representanter. Som underholdningsorgan kan de ikke ha samme rettigheter. Det finnes uttallige eksempler fra Se og Hørs historie på mennesker som overhodet ikke har vist fram noe av privatlivet sitt, men som Se og Hør har invadert privatlivet til igjen og igjen. Faktisk er det slik at Se og Hør stadig presser folk til å stå fram og så senere bruker dette som et argument for at de må fortsette med det. For alltid.

Det er ikke denne moralske barneregla om at «hvis du gjør det mot oss, så kan vi gjøre det mot deg» som er grunnen til at Se og Hør vil skrive om kjendisers privatliv. De trenger ikke noen annen begrunnelse enn at de har lyst, anledning og at det er lønnsomt. Slike motiver er også beskyttet av ytringsfriheten. Men dette er samtidig ytringsfrihetens store svakhet; at den kan misbrukes.

Men hvorfor må vi i mediene ha andre og mer aktverdige motiver enn lyst, anledning og lønnsomhet. Jo, fordi aktverdige motiver er det som begrunner at pressen har de rettigheter som vi har. Det er ikke nok å si «ytringsfrihet» når man ringer et menneske klokken 4 på natta og ber dem om å fortelle hvordan det føles å ha blitt tiltalt av Økokrim. Privilegiene vi har er bygget på plikter til å drive med viktige ting.

DISSE RETTIGHETENE

skal brukes til mer vesentlige emner enn å beskytte denne laveste formen for journalistikk, kjærestepar-spekulasjonene. Og hvis ikke Kokkvold og co. toner ned sitt forsvar for «æddabædda moralen» til Nelvik og Haavik så kommer det til å gå oss alle ille. For det som er viktig her, og her har Kokkvold rett: mediene oversvømmes av slikt stoff. Og ved å tviholde på medienes rettigheter til å drive med dette tullet, gjør han det lettere å drive med. Da blir det mer av dette og mindre av noe annet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media