Kjærlig om litterær doldis

Hvem er Olav Angell? Navnet lyder kjent, men heller ikke mer. Nå fyller han 70 år, og forlaget Gyldendal, hans venner og kolleger ønsker å få ham fram i lyset. Det gjøres med et festskrift på 300 sider, mellom stive permer.

Det tar ikke lang tid før jeg skjønner hvorfor jeg ikke kjenner Olav Angell. Han er ikke den store forfatter av et konsistent forfatterskap med årvisse utgivelser. Han har hatt en helt annen rolle.

Visst er Angell forfatter - faktisk har han vært innom de fleste litterære sjangrer - men først og fremst er han formidler. Som tidsskriftarbeider, oversetter og generell entusiast. Med andre ord har han befunnet seg i den litterære undergrunnen og, etter den rikholdige produksjonslisten å dømme, som den hardest arbeidende mannen i litteraturverden.

Og slik kjenner jeg ham likevel. Som oversetter. Av Joyces «Ulysses». Av viktige verk i beatlitteraturen. Av klassiske amerikanske krimforfattere. Og en bjelle ringer svakt om selvbiografiske bøker med byen i sentrum, «Oslo i skumring», «Oslo ved midnatt». Kanskje forlaget har rett når det sier at han har gjort «en storslagen innsats for fremveksten av det moderne uttrykk i norsk litteratur»?

Mann med venner

Rundt 40 mennesker har bidratt til «Angell 2002». De har fått en åpen invitasjon til å skrive om jubilanten. Så her er det mange stemmer og flere uttrykk hulter til bulter. Tegninger av Finn Graff, fotografier av Tom Martinsen, et lite skuespill signert Johan Fr. Grøgaard.

Vi får også noen vitenskapelige artikler i mer tradisjonell festskrifttradisjon om dikteren Angell, prosaisten Angell, oversetteren Angell. Men skildringene av mennesket Angell dominerer. Minner fra 40-tallet og fram til i dag.

Dette er en mann med mange venner. En mann av de gode samtaler. Her er det mye god mat og mye god vin. Masser av jazz. Mange gode historier og en del dårlige. Mye kjærlighet og beundring.

Fra Einar Økland, Jan Erik Vold og Jsn Sveinbjørn Jsnsson. Fra Liv Køltzow og Kristin Sø-hoel. For øvrig de eneste kvinnelige bidragsyterne, på tross av det kvinnetekket som de mannlige skribentene stadig kommer tilbake til.

Ingen grunnbok

Et festskrift skrevet av litterater kan vel neppe bli dårlig. Dette er det i hvert fall ikke. Det skal heller ikke vurderes etter kriterier for et vitenskapelig festskrift. Men forlaget proklamerer at boka også skal være ei grunnbok i Angells forfatterskap. Dét er den ikke. Til det er vurderingene, analysene og smakebitene for få og for forsiktige, mens bildene av Olav Angell som menneske er for mange.

Men, og dette er viktig: Min nysgjerrighet er vekket. Nå vil jeg lese bøkene hans. Ikke alle, men noen. Og hvilke, det har denne rare, kjærlige boka vist meg.

Så får vi se.