Kjærlig portrett

Datterkjærlig portrett av Tusviks mor Sigrid Finne, som også blir en krigshistorie og en elegant metaroman.

BOK: I forrige uke kom Rune Christiansens vidunderlige roman «Fraværet av musikk». Den handler om skriveprosessen som igangsettes da forfatteren mister sin far. I dag lanseres Marit Tusviks «Sigrid Finne», om skriveprosessen som settes i gang da forfatterinnen mister sin mor. Store deler av boka dreier seg om desperasjonen etter å skrive sin mors historie. Da går det ikke an å la være å minne om Edvard Hoems kritiker- og salgssuksess «Mors og fars historie». I farten kommer jeg også på Dag Solstads far som for noen år siden svevde i skyene.

Vi kan altså fastslå at Oktoberforfatterne er blitt såpass voksne at foreldrene faller fra. At tapet av dem igangsetter en skriveprosess som utfordrer forholdet mellom fakta og fiksjon. At dette er blitt et så velkjent litterært grep at det ikke kan diskuteres i hver anmeldelse. Aller viktigst; at resultatet i disse tilfellene har blitt særdeles vellykket.

Nå lanseres ikke Tusviks roman som annet enn en roman. Men en telefon til forlaget bekrefter mistanken om at Marit Tusviks mor virkelig het Sigrid Finne. Den egentlige historien om henne begynner ikke før på side 162. Før det har forfatteren tilbrakt seks uker i en tom vindruepresse på Sicilia. Hver morgen med en plan om å sette seg til å skrive. Men hun blir distrahert. Først og fremst av vulkanen Etna, som har en sterk symbolverdi i boka. «Etna i sin hvite iskåpe. Med hendene i siden og rød munn. Hvordan kan det være så mye is rundt en varm vulkan?»

Originalt

Naturen har alltid stått sentral i Tusviks forfatterskap. Der er hun svært god. Både pga. av en original billedliggjøring. Men også fordi hun aldri skriver noe opplagt: «Jeg så ut av vinduet å prøvde å like det jeg så; vakkert sa jeg til meg selv, appelsintrærne, sitronene, olivenene, sypressene.» Denne fjernheten preger oppholdet på Sicilia. Forfatteren kommer aldri i gang, og ender med å plukke oliven sammen med noen pensjonerte vindruebønder. De morer seg over forfatterinnen som ikke klarer å skrive fordi «the leaves are so soft and the olives so smooth».

Tusvik mangler ikke selvironi da hun lar forfatteren vende hjem med åtti nøttekaker og tomme ark. «Å skrive, tenkte jeg mens jeg tørket meg, den praktiske utførelsen er nesten et større mysterium enn det som skal skrives.» Det er først da hun ikke anstrenger seg, at den kommer: Historien om moren. Der forfatteren sitter ved senga til sin dødssyke mor og noterer mens moren forteller.

«Blir det så kort alt det svære som hun nettopp sa», undrer moren seg. Her viser Tusvik med et enkelt og elegant grep, spranget mellom virkeligheten og en litterær gjengivelse av den. Der for eksempel en dag uten gjøremål på Sicilia, tar langt større plass enn morens dramatiske historier fra krigen.

Karl Evang

Boka om Sigrid Finne er en krigshistorie. En historie om savn og død. Og et vakkert og kjærlig portrett av unge og vitale Sigrid som kom fra Voss til Oslo for å tjene hos Karl Evang. Helsematrosen presenterer henne for sine venner som den lille hushjelpen med de store tankene og de store brystene. Det er her leseren får visshet om at dette ikke er fiksjon. Hvorfor lyve på Karl Evang noe så lite flatterende?

Sigrid Finne blir motstandskvinne sammen med sin mann, Tusviks far, som også gjenerindres med kjærlige glimt. I en bisetning avslører Sigrid Finne en svært dramatisk hendelse: Historien som utgjør historien som forfatteren ikke får skrevet. Slik den nå står, i et lite avsnitt, gjør den et vel så sterkt inntrykk som om Tusvik hadde laget en hel roman av den. I det ligger bokas originalitet og egentlige tema.