Kjærlighet - hva er det?

- Hvordan arter det seg når man får kjærlighet?

Det er Jørgen, 12 år, jeg-personen i Peter Pohls bok, som spør. Igjen har Pohl skrevet en sann bok som hogger en i sjela. Om sorgen over å ikke høre til noe sted, om barn som vokser opp i svik, som lærer å beskytte seg mot alt og alle, som unngår vennskap så vel som uvennskap. «Det eneste som kan skje i et vennskap, er at man ender med å svike noen.»

Peter Pohl, kanskje Sveriges fineste barne- og ungdomsforfatter, behørig prestisjepriset i inn- og utland (når får han H.C. Andersen-prisen?), debuterte seint med sin egen barndom som tema. Først som godt voksen, 45 år gammel, våget han å møte den igjen. Han ble født i Tyskland under den 2. verdenskrig. Den tyske faren døde, og fordi moren var svensk fikk han komme til sine første fosterforeldre i Sverige.

Gjennom bøkene ville Pohl befri seg fra minnene. Han skrev av seg en sorg, sa han en gang jeg intervjuet ham.

Han har fortsatt å skrive om barn som aldri har fått kjærlighet, og som ofte omhyggelig lever sine liv slik at ingen skal legge merke til dem. Slik som Jørgen. Han tør ikke innlate seg på vennskap. Fordi en dag vil vennen kreve å komme hjem til ham. Den dagen kan han ikke klare.

Likevel møter Jørgen en jente som blir en venn. Like innelåst som ham, men fordi «sånne barn kjenner hverandre igjen når de endelig møtes», lister de seg langsomt inn på hverandre gjennom tykke lag av bitter innpakning. I hviskeavstand våger de å komme hverandre nær. Da oppdager Jørgen at Sally, som jenta heter, har det verre enn ham. Han skjønner «at det ikke finnes grenser for hvor jævlig det kan bli». Hennes grusomme familiesituasjon blir ytterlig forsterket, fordi han får anledning til en flukt fra sin alkoholiserte, følelseskalde mor til en vanlig, hyggelig familie. Møtet med godhet blir et sjokk for Jørgen.

Boka, Pohls femte på norsk, er sobert skrevet, godt oversatt. Les ham.