Kjærlighet & svik

Forrige gang amerikanske Magnetic Fields ga ut plate besto den av 69 kjærlighetssanger. Nå består den av 14. Gjett hva de handler om?

MED ET LITE FORBEHOLD for Sex Pistols\' «Never mind the bollocks», er det få band som har sitt navn så tett knyttet til en enkeltstående utgivelse som Magnetic Fields. I 1999 slapp bandet «69 Love Songs», som er akkurat hva tittelen indikerer: 69 sanger, over tre cd-plater, hvorav alle handler om kjærlighet, enten det er mellom menn, mellom kvinner, mellom kvinner og menn, mellom dyr («Fido, your leash is too long») eller mellom menn og kvinner som innbiller seg at de er dyr («Let\'s pretend we\'re bunny rabbits»). Stephin Merritt (36), bandets studiogeni, låtmaker, hovedsanger og multiinstrumentalist, ønsket i utgangspunktet å gi ut ett album med 100 sanger, men nøyde seg til slutt med 69, siden han oppfattet tallet som mer «grafisk tilfredsstillende».

«69 Love Songs» har på mange måter blitt stående som et av 90-tallets mest ambisiøse og kunstnerisk vellykkede popalbum, albumet ni av ti Platekompaniet-medarbeidere med stor sannsynlighet vil navngi som den ene plata de ville tatt med seg til en øde øy.

Den tiende synes at «Holiday» fra 1993 er bedre. Tross alt.

SELV MENER STEPHIN MERRITT at det beste med «69 Love Songs» er at det skaffet ham økonomi til å bygge ut og forbedre hjemmestudioet sitt. Det nest beste er at han ble «kinda famous».

- Men det var også ett album som stjal ett helt år av livet mitt, og som satte alle andre prosjekter til side, sier han på telefon fra New York.

Blant hans andre prosjekter er de løst sammensatte bandene The 6ths, The Gothic Archies og Future Bible Heroes, samt soloarbeider som musikk til teatre og filmer. Merritt er notorisk produktiv, samtidig som han er notorisk ambivalent til livet som popstjerne.

- Jeg liker å være i studio. Jeg liker å skrive sangtekster. Nei. Jeg elsker å skrive sanger. Jeg ville være glad om det var det eneste jeg trengte å gjøre. Jeg liker ikke høylytte musikkfestivaler om sommmeren. Og jeg liker ikke å turnere.

- Hvorfor ikke?

- Jeg liker ikke å reise på den måten. Jeg liker ikke å stå tidlig opp om morgenen for å rekke lydsjekk, for så å prøve å finne et sted hvor man kan spise, for så å ikke finne veien tilbake til hotellet. Det er virkelig ikke måten å se verden på.

- Men vil du ikke si at det er bedre enn å ikke se verden i det hele tatt?

Her tar Stephin Merritt en av sine karakteristiske, endeløse tenkepauser.

- Bare såvidt. Og ikke nødvendigvis.

THE MAGNETIC FIELDS\' nye album heter «I» og består 14 sanger som alle begynner med bokstaven «i». De er gjennomgående mer lavmælte og saktegående enn sangene på «69 Love Songs», det er for eksempel ikke et spor som utelukkende består av xylofon-spilling denne gangen. Men det handler fortsatt nesten bare om kjærlighet.

- All popmusikk handler om kjærlighet. Kjærlighet og dansing. Kjærlighet er årsaken og dansingen er virkningen, oppsummerer Merritt.

- Nå er ikke jeg så opptatt av dansing, bortsett fra innimellom, og da synes det alltid å overraske folk. Det synes jeg er rart. Men uansett, kjærlighet er mitt sentrale tema. Eller mer spesifikt: Ikke gjengjeldt kjærlighet. Det er jeg opptatt av.

Han tar en pause.

- Jeg og alle andre homofile låtskrivere.

«I thought you were my boyfriend» heter en av sangene hans på «I».

- Hvorfor tror du det er sånn?

- Det er noe med at ikke gjengjeldt kjærlighet er en type kjærlighet som utgjør et veldig bredt felt. Det er mye mer å si om det enn om lykkelige par. De siste årene har det for min del vært i overkant mye kjærlighet som ikke har blitt gjengjeldt. Noe jeg tror er ganske normalt blant homofile menn. Jeg vet ikke hvordan det er med folk med andre legninger.

- Det skjer blant dem tg.

- Men like ofte? Det tror jeg neppe, sier Stephin Merritt.

Det blir igjen stille i røret.

- Hm. Jeg føler virkelig at en eller annen burde legge fram noen tall på dette.

<B>MAGNETIC FIELDS:</B> - Musikk er hele meg. Jeg har ikke mye av et personlig liv. Jeg lager musikk, leser bøker, går på kino og passer hunden min. Det er kjedelig å si det, men det er stort sett det, sier Stephin Merritt (36), nummer to fra høyre. Ellers, fra venstre: Claudia Gonson, John Woo og Sam Davol.