Kjærlighet er: oralsex på kjøkkengulvet

Beyoncé vil redde vår vanligste og likevel lite omtalte samlivsform: det heteroseksuelle ekteskapet.

Meninger

Beyoncé har gjennom hele karrieren gjort seg til talsperson for selvstendige kvinner og insistert på at kvinner, lik henne, må jobbe hardt og satse på økonomisk uavhengighet. Dette har gjort henne til et feministikon, og på sitt selvtitulerte femtealbumet «Beyoncé» adresserer hun problemstillingen direkte, og diskuterer forholdet mellom uavhengighet og hengivenhet, frihet og parforhold.  

For Beyoncé er veien til et godt samliv i stor grad å velge sin avhengighet med omhu. Det vil si å fri seg fra ektemannen økonomisk, men å ta det spranget kjærligheten krever ved å tillate seg følelsesmessig avhengighet av den andre. I remixen av «Drunk in Love» fra Platinum Edition, en svært seksuelt ladet låt med rapping av ektemannen Jay-Z, synger Kayne West det første verset. En linje derfra oppsummerer det jeg mener er mye av budskapet på Beyoncé og i hennes samlede kunstnerskap:  

«Now you got your own money, you don't need nobody else
But far as handlin' all that ass, I think you gon' need some help»  

Man skal altså gjøre seg økonomisk uavhengig (noe som er mindre selvfølgelig i USA enn i Norge), slik Beyoncé har oppfordret til siden Destinys Child (Independent Women), og klare seg alene og ikke finne seg i hva som helst (Single Ladies), men det er langt fra det samme som å forsake samlivet, noe Beyoncé nærmest vil overforklare på dette albumet.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Historien som fortelles gjennom Beyoncé kan beskrives som en selvbiografi med dokumentariske innslag, som en dannelsesroman, eller det som heter «coming of age» på engelsk. Beyoncé åpner med «Pretty Hurts», en historie om å vokse opp med skjønnhetskonkurranser og et sterkt utseendepress: «Mama said, "You're a pretty girl. What's in your head, it doesn't matter"».

Beyoncé spiller i videoen en deltaker i en missekonkurranse som sminker seg, slanker seg og stresser, før hun smilende går ut på podiet og blir intervjuet av en programleder spilt av Harvey Keitel. Han spør hva hun ønsker å få ut av livet, og Beyoncé svarer: «My aspiration in life is to be happy», før hun i flere scener knuser missetroféer.

Her kan det selvsagt innvendes at Beyoncé tilsynelatende er perfekt og jobber hardt for å se bra ut, og at det er en viktig del av henne som artist, men igjen oppfordrer hun oss til å ikke kaste barnet ut med badevannet. Akkurat som om man kan være selvstendig selv om man er i et forhold, kan man være vakker selv om man er negativ til utseendepress og et samfunn som måler kvinners verdi først og fremst som vakre objekter. Faktisk ser man bedre ut om man har det bra med seg selv, er budskapet i låta, som avslutter med det gjentakende spørsmålet «are you happy with yourself?» og Beyoncé som svarer seg selv: «yes».  

«Pretty Hurts» henger særlig sammen med to andre låter: «***Flawless» og «Grown Woman», ved sin eksplisitte tematisering av barndom og utvikling. Alle tre har klippet inn arkivmaterialet fra da Beyoncé var barn og tenåring. I «***Flawless» synger hun om sitt kunstnerskap og hvor hardt hun har jobbet, og om kvaliteter som å si sin mening og ha selvtillit. Låta gir også ordet til den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie og hennes feministiske budskap. Det passer selvsagt som hånd i hanske med Beyoncés egen definisjon og slutter med slagordet: «Feminist: the person who believes in the social, political, and economic equality of the sexes». Budskapet er at alle vi kvinner er feilfrie, flawless, som i vakre. Det er altså et utseendefokus, men framfor å ville forandre noe konstaterer Beyoncé at vi er bra som vi er, ferdig med det.  

Dette følges opp i «Grown Woman» som runder av hele albumet. Her ser vi Beyoncé og venninnene som barn og unge i fri sang og dans, mens Beyoncé synger om utviklingen hun har gjennomgått. Oppvekstskildringen har gått fra slankepress og utseendefokus på første låt, hvor moren forteller hovedpersonen at det er ytre skjønnhet og ikke indre kvaliteter som gjelder. Hun tar så et oppgjør med det, sampler inn feministisk teori og slår fast med selvtillit at både henne selv og medsøstre er vakre, før hun konkluderer med det hele albumet er et bevis på: «I'm a grown woman / I can do whatever I want». Det er interessant å merke seg her hvor mye den unge kvinnen må gå på tvers av det hun har lært framfor å bygge på det.  

Del to av oppvekstskildringen handler om å møte voksenlivets utfordringer knyttet til parforhold og barn. Beyoncé tar for seg disse temaene både helhetlig og fordelt på ulike låter. I «Jealous» og «Mine (feat. Drake)» synger hun om hvor vanskelig det er å være sammen med noen lenge uten å bli redd for at både egne og andres følelser skal endres, for at det skal ta slutt. Beyoncé og ektemannen Jay-Z har vært sammen i rundt 13 år, og «Mine (feat. Drake)» åpner med en innrømmelse om at det er vanskelig å holde på følelsene fra da forholdet var nytt:

«Been having conversations about break-ups and separations
I'm not feeling like myself since the baby
Are we gonna even make it?»

Det åpnes for en selvbiografisk tolkning, ærligheten er påfallende og en livshistorie som er tett på manges liv, men like fullt tabubelagt, legges fram. To sanger tar også i rekkefølge for seg det å miste et barn i spontanabort (Heaven) og det å få barn og oppleve morskjærlighet i «Blue (feat. Blue Ivy)». Beyoncé var 32 år gammel da albumet kom ut, og går effektivt gjennom utfordringer kvinner gjerne opplever gjennom 20 årene og utover i 30-årene. Albumet framstår som et generasjonsportrett på linje med TV-serien Girls, bare for litt eldre kvinner. Noe Girls og Beyoncé har til felles, er utforskningen av kvinnelig seksualitet og jakten på en egen seksuell identitet. Dette er, over barndom og foreldreskap, den klart tydeligste fortellingen på Beyoncé, som oser av sex. Denne sexen plasseres ikke i det tilfeldige møte eller pirrende affæren, men midt i ekteskapet med en liten unge sovende i naborommet. Albumet insisterer på at kvinner kan ha alt: Kjærlighet, trofasthet, barn, karriere og god oralsex, som er viet en egen låt (Blow).  

Hvordan får så den moderne kvinne til alt dette? Veien til erkjennelsen og selvsikkerheten som trengs for å være fornøyd med seg selv og etterstrebe lykke framfor perfeksjon, er brolagt med feminisme. Det er derfor Beyoncé minner så mye om slutten av Simone de Beauvoirs Det annet kjønn, som på de siste sidene utleder sin visjon for framtida hvor menn og kvinner skal leve med hverandre uten alle kulturens hindringer som hemmer dem begge. «Menneskeparet vil finne sin virkelige form», skriver de Beouvoir. Beyoncé er en undersøkelse av hva det kan være. 

En lenger versjon av teksten er publisert i Bokvennen 02/15.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook