Kjærlighet i ayatollaens tid

Poetisk-realistisk om kvinnen som trosser underkastelsen.

BOK: Mens verden markerer at det er 30 år siden ayatollah Khomeini tok makten i Iran, og mens det litterære Norge debatterer islamofobi, debuterer Mina Bai med en velskrevet roman om livet i Teheran under skiftende regimer.

I storfamilien

Mina Bai, som har bodd 16 av sine år 41 år i Norge, forteller i jegform om Ashraf som vokser opp i en storfamilie preget av intriger, omgitt av skinnhellige tanter, katten Aziz Agha og en overtroisk, moraliserende bestemor som leser arabiske vers og sylter agurker vendt mot Mekka. Barnet får tilnavnet Djeveljente fordi hun er en selvstendig og nysgjerrig datter. Riktig ille blir det når den elskede faren, en snill og distingvert mann, gifter seg på nytt med «en lubben, deilig jente fra bygda».

Noen ganger er melodramaet snublende nær, og noen ganger faller forfatteren ned i den-onde- stemoren-fella. Men beretningen bæres av et gjennomført poetisk språk med innlagte sitater fra Hâfez, en berømte persisk dikter fra 1300-tallet, og fornøyelige skildringer av overtro og absurditeter, som bringer tankene til magisk realisme.

Erotikk

Og endelig må det framheves at teksten vibrerer av erotiske over- og undertoner. Mest undertoner, fordi kjærligheten ikke bare er en ensom ting, som det står i «Sangen om den røde rubin». I det prestestyrte Iran er kjærligheten en livsfarlig ting. Hele romanen kan leses som en overveldende anklage mot et religiøst og kulturelt tyranni der kvinnens rolle er redusert til underkastelse. Ashraf leser skriften på veggen:

«Ifølge sharialoven dømmer vi deg, Ashraf Sadat, datteren til Mohammad, det eneste barnet til Zahra Aziz, førtifire år gammel, til døden ved steining på grunn av zina og et utenomekteskapelig forhold til en mann som ikke var din mann. Steiningen skal skje offentlig for at andre kan få en lærepenge. Må Gud se i nåde til din sjel.»

Å la et livsløp følge den politiske og kulturelle utviklingen, er et godt litterært grep som forfatteren Mina Bai bare delvis utnytter. Hun gir glimt av «den hvite revolusjonen», sjahens USA-støttede reformer på 1960-tallet, da gatene var fulle av kvinner i «dristige klær», og lar historien kulminere i året 1979 da den hellige mannen, ayatollah Khomeini, vender hjem til Teheran fra eksil. Djeveljenta har vært gift med den heslige Akbar i 17 år, og nå, etter den islamske revolusjonen, har mennene all makt.

Innvandrerromanen

Bok-Norge har i mange år ventet på Den Store Innvandrerromanen. Forlagsredaktørene håper at en norsk Salman Rushdie, en V.S. Naipaul eller Zadie Smith skal dukke opp. De etterlyser krysskulturelle diktere som kan berike litteraturen fra nye erfaringsområder, slik det skjedde i Storbritannia og USA på slutten av 1980-tallet da en bølge med bøker fra postkolonial kultur ble kritikerroste bestselgere.

I Sverige vakte «Ett öga rött» av Jonas Hassen Khemeris oppsikt i 2003. Norge har «Pakkis» fra 1986 av Khalid Hussain, men ikke så mye mer. Trolig har Torgrim Eggen lyktes best med å skildre norske innvandrermiljøer fra innside og utside.

Forlagene ønsker nok en bred, episk roman som kan appellere til et stort publikum. Men gjennombruddet kan også komme fra en ung, rå stemme – som franske Faïza Guène.

Kanskje kan Mina Bai følge opp fortellingen om djeveljenta Ashraf fra Iran med hennes reelle eller fiktive møte med Norge?