Kjærlighet i et kvinneunivers

Pernille Ryggs roman «Hundehjerte» er, slik jeg opplever boka, en dyptpløyende, innsiktsfull, tidvis noe stillestående roman om det å tolke tilværelsens rammer.

I en tidlig scene refererer romanens jeg-person, historielektoren Kristin, fra en av timene sine. Hun vil vise elevene at historie er et spørsmål om tolking, at man, ut fra tidsånden, vil oppfatte den samme hendelsen ulikt og legge vekt på ulike aspekter.

«Den gang jeg var i deres sted, sa jeg, ble slavehandelen fra Afrika betraktet som en europeisk oppfinnelse, i deres bøker fremsto den som en afrikansk tradisjon. I deres pensum la man vekt på føydalssystemets effektivitet med hensyn til rettsutøvelse og begynnende statsutvikling, i min tid som elev pugget vi en undertrykkelsespyramide.»

Med dette er noe av tonen satt.

Lærer

I det vi møter Kristin lever hun tilbaketrukket sammen med kjæresten Ragne og hunden Frigg. Hun har abdisert som historielærer, ettersom undervisningen hennes, eller «forestillingene», som hun ynder å kalle dem, stadig ble slettere og slettere, i hvert fall ut fra hennes egenø- nettopp ø- tolking. Nå er hun vikar på en barneskole, de små virker ikke lammende på henne, de beundrer henne og krever lite tilbake. Tilværelsen består for øvrig av å slikke sårene etter bruddet med kjæresten Silje. Til dette bruker hun Ragne, den kontante, kompromissløse, hun som har tatt Kristin til seg.

I Kristins tolking av Ragne er hun like urokkelig som stein. Hennes verden er enkel og liketil, hun er bærer av en bramfri, kritisk folkelighet: «Han ljuger,» konstaterer Ragne når en samfunnsstøtte uttaler seg på TV, «han er betalt for å ljuge.» Den historisk skolerte Kristin betrakter slike utbrudd med dyp fascinasjon, beundring kanskje, og lengsel. Hun ser ut til å ville begrave sitt eget intellekt, og istedet underkaste seg Ragnes dominans, på samme måte som hunden Frigg har gjort. Derav tittelen «Hundehjerte,» antar jeg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvinner

Men hva med kjærligheten? Den utspiller seg i et kvinneunivers, her skildres bare forhold mellom kvinner. Slik kan det alment kvinneligeø- dersom det finnesø- utspille seg nesten motstandsløst, som sansen for detaljer, opptattheten av det lille i det store, behovet for skjønnhet, lengselen etter balanse og harmoni. Mennene som finnes i romanen er delvis konturløse omgangsvenner, delvis representanter for det mørke, voldelige og destruktive. Det gjelder for eksempel Ragnes forfyllede vrak av en far, det gjelder naboen Amund som mishandler hundene sine.

I kvinneuniverset utspiller altså kjærligheten seg. Det er aldri tvil om at det er Silje som Kristin virkelig elsker, og etter hvert som romanen skrider fram, fokuseres det stadig sterkere på dette ødelagte forholdet.

Derfor blir også siste del av boka den mest spennende. De litt introverte betraktningene man som leser kan undre seg over, i verste fall finne irriterende og «små,» forsvinner. Istedet stilles vi overfor et drama. I det meste av deres samliv var Silje plaget av konsulviske magesmerter. Legene var maktesløse, Silje lette desperat etter noen som kunne lindre. De to kvinnene endte opp hos en spekulativ terapeut, forholdet deres ble kjørt til bunns, på hver sin måte søkte de mot isolasjonen.

Inntagende

På tross av enkelte longører er «Hundehjerte» en inntagende roman, oppsiktsvekkende annerledes enn Pernille Ryggs forrige bok, den kritikerroste kriminalromanen «Sommerfugleffekten.» Mens «Hundehjerte»s grunnstemning er stillferdig refleksjon, var «Sommerfugleffekten» preget av handlingsmettet spenning. Og likevel er noe ved det samme. For leseren vil gjenkjenne Pernille Ryggs finstemte ironi, hennes humor, hennes språklige fingerspissfølelse, hennes retoriske gjentagelser, som stundom bidrar til intensistet, stundom kan bli litt anmasende. Det får så være. Man imponeres over spennvidden i dette forfatterskapet, som bare er i sin begynnelse, og man spør seg: Hvor går forfatteren herfra?