Kjærlighet i fotballens tid

Kvalitetsporno for VIF-familien.

BOK: Virkelig gode idrettsbøker er kokt på kunnskap og kjærlighet. Galeanos epos «Fotball i sol og skygge», Hausers bokseklassiker «Black Lights» og H.G. Bissingers bestselger fra amerikansk high school-fotball, «Friday Night Lights», er på tidenes Topp 10-liste på grunn av den perfekte miksen.

For de pårørende

Arild Rønsen koker på rein og pur kjærlighet.

Hans rapport fra to års liv på innsida av Vålerengas A-lag egner seg derfor desidert best for de titusenvis av klubbens nærmeste pårørende.

Nærbildet av Pa-Modou Kah, historien bak Tobias Grahns farvel til klubben, og først og fremst passasjene om Panzer-Hagen er gode.

Rønsen er god til å skrive, og stilen matcher miljøet perfekt.

Belønning

Visse partier etterlater ikke tvil om at han er tett på mange av sine objekter. Passasjene med annen-keeper Bolthof, beskrivelsene av gruppas egen justis, oppgjøret med ledelsens håndtering av liv og lære, og glimtene av glade fans er belønning for å være til stede.

Men jeg er usikker på hvor nær han egentlig er kommet Kjetil Rekdal.

Boka har lange - og gode - partier hvor treneren Rekdal framstår i et betegnende muntlig, som en relativt tydelig leder med et klart mål. Stilen er såpass spesiell at vi kunne tålt utlegninger om drivkraften.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessuten farer Rønsen for lett over hva som skjedde i kollektivet da laget hadde ferten av seriegull. Var praten som før?

Eller var spenningsnivået høyere, og kampen om plass litt tettere?

Hvordan preger den situasjonen ei slik gruppe?

God regel

Arild Rønsen er overstadig glad i Vålerenga, og det er det ikke gjort noen forsøk på å skjule. Det er ikke akkurat en muldvarp som har vimset rundt på Valle.

Bindinga er ikke problematisk fra noe publisistisk eller journalistisk perspektiv, selv om trener Rekdal har fått være førsteleser med rød penn. Det burde han aldri.

Men bokas mulighet til å score utenfor menigheten, går tapt i at Rønsen sjelden pirker i vonde situasjoner uten å starte med å ta klubben i forsvar.

«Show, don't tell» er en god regel for forfattere i Rønsens posisjon. Litt for ofte gjør han begge deler.