||| BOK: Av og til leser jeg bøker som er så gode at jeg ikke riktig forstår hvordan forfatteren har fått det til. Det gjelder for eksempel «Utrenskning» av estisk-finske Sofi Oksanen.
Boka brakte henne finsk litteraturs to høyeste utmerkelser; Runeberg-prisen og Finlandia-prisen. For sistnevnte ble hun den yngste mottaker noensinne.
Fryktlige overgrep
Vi er i en liten landsby i Vest-Estland i 1992. Gamle Aliide Truu finner den forkomne unge kvinnen Zara utenfor gården og tar henne med inn. Zara er skitten, vettskremt og full av blåmerker.
Jenta skjuler et fotografi i jakkelommen. Det er fra mellomkrigstida og viser to småjenter. Den ene er Aliide, den andre søsteren Ingel. Ingel er Zaras bestemor. Forholdet mellom de to søstrene skal komme til å romme en tragisk kjærlighetsfortelling om sjalusi, angiveri, fryktelige overgrep, brutale mord. Den skal også speile Estlands skjebnesvangre krigshistorie.
Estisk kvinneliv
Unge Oksanen pangdebuterte i 2003 med «Stalins kyr» (Oktober 2009). Den handler om kvinneskjebner under Stalin-tida satt opp mot moderne kvinners spiseforstyrrelser. Også «Utrenskning» parallellfører estiske kvinneliv. Men der «Stalins kyr» inneholdt mye sovjetnostalgi, er dette en historie om sovjettidas grusomme overgrep
Med en elegant kryssklipping rulles de to kvinnenes historie opp: Aliide som alltid var sjalu på sin vakre søster Ingel, og som ikke kunne bære at Ingel fikk den flotte estiske frihetskjemperen Hans. Trekantdramaet utvikler seg til en tragedie av greske dimensjoner som ender i angiveri, mord og straffeleir. Ingel og datteren Linda blir forvist til Sibir, og ender i Vladivostok. Der vokser Zara opp med en bestemor som alltid lengtet etter den estiske jord. Og en totalt taus mor. Moras taushet skal vise seg å ha en brutal forklaring.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er tunge kvinneskjebner som rulles opp. Aliide blir torturert, voldtatt, og nesten druknet av russerne fordi hun nekter å angi sin store kjærlighet. Historien gjentar seg to generasjoner seinere da unge Zara, lik mange russiske jenter, lokkes av et liv i vesten. Hun ender på bordell. Igjen tortur, voldtekt, nesten drukning. Parallelle skjebner, men KGB offiseren har endt som hallik.
Det er mye dramatikk i denne fortellingen, men ikke noe melodrama. Oksanens fortellerstyrke ligger i antydningene, detaljene. Overgrep er vist gjennom skjeggete armer, beltespenner som løsner, en flue som surrer. Liksom i «Stalins kyr», viser Oksanen historiens gang gjennom kvinnenes enkle hverdag: Hermetiserte tomater, løken som må surre lenge i eddik og sukker. Zara som finner en surdeig, som kanskje er den samme deigen som hennes engang lykkelig forelskede bestemoren knadde til sin mann.
Nervepirrende krim
Kjernen er en kjærlighetsfortelling der den tvetydige figuren Aliide begår de mest hårreisende handlinger i kjærlighetens navn. Det store offeret er at hun gifter seg med en illeluktende partipamp, og blir kommunistangiver mot sine nærmeste. Det skal koste henne dyrt noen tiår senere i det frie Estland. Fortellingen rommer også nervepirrende kriminallitterære passasjer.
Denne fantastiske romanen, forbilledlig oversatt av Turid Farbregd, er like mye en kjærlighetserklæring til Estland. Deres krigshistorie er en annen enn vår. Tyskerne var befrierne, de tyskvennlige esterne frihetshelter som under sovjettiden «sjokket omkring i skogene, på flukt, sultne, med klærne stive av skitt, ferdig nedkjølte av skrekk allerede før den siste kula traff dem». Et land med en skjebne vist i to strofer av esternes yndlingspoet Juhan Liiv: «Mitt fedreland. Ulykkelig er jeg med deg. Mer ulykkelig uten deg.»
Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 25. januar 2010.
