VARIABEL, MEN MED VYER: Tønsbergs «Romeo og Julie» er en unik og brutal og djervt omredigert versjon av Shakespeares kjærlighetsklassiker. Foto: Cedric Archer/Teater Ibsen.
VARIABEL, MEN MED VYER: Tønsbergs «Romeo og Julie» er en unik og brutal og djervt omredigert versjon av Shakespeares kjærlighetsklassiker. Foto: Cedric Archer/Teater Ibsen.Vis mer

Kjærlighet i konfliktens tid

«Romeo og Julie» er voldsom og visjonær.

|||TEATER: De ser nesten ikke på hverandre. De plirer til høyre og venstre, vaktsomt, mens de klamrer seg til automatvåpen som virker for store for dem. På utescenen i Thaulowhullet utenfor Tønsberg er elskerne og krigerne i William Shakespeares «Romeo og Julie» medlemmer av skogsfaste geriljabander, kledd i khaki og militærgrønt, låst fast i en borgerkrig som minner om blodsutgytelsene på Balkan.

Oppsetningen er en samproduksjon mellom Teater Ibsen og Thesbiteatret, og regissør Anders T. Andersen, Teater Ibsens nye kunstneriske leder, har kuttet djervt i Shakespeares tekst, fjernet Romeo og Julies første møte og festen hos Julies far og lar all kommunikasjon mellom de to kjempende familiene, kjærlighetserklæringer som krigsrop, foregå gjennom et høyt gjerde toppet med piggtråd.

Han har endog nok bein i sin prominente nese til å skrive om slutten, skjønt de som en stakket stund frykter at de skal få et mindre tragisk endelikt enn hva vanligvis blir dem til del, kan ta det helt med ro.

Unikt og eklektisk
Forestillingen er ufulkommen, men unik, interessant, skjerpende. Andersen er en mann med teft og vyer, han ser nye åpninger og muligheter i materialet og gjør spreke valg. Hva tittelparet angår, er noen av valgene uheldige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Julia Bache-Wiigs Julie er barnlig og blek og hengslete, med en stemme i en monoton og litt hes sopran. Trolig er det meningen at hun skal fremstå som et skadet krigsoffer, men hun virker for det meste dopa eller litt dum, i sin egen verden i den grad at det er vanskelig å kjøpe forelskelsen hennes.

Kim S. Falck-Jørgensen har et brennende blikk, en fin, oppriktig utstråling og et hode fullt av flommende lokker. Med et slikt genetisk materiale er han nærmest forutbestemt til å fylle roller som forelsket ung svermer og fylle dem godt, men han svelger replikkene for ofte, eller jobber for hardt for ikke å gjøre det.

Ny ladning
Begge kunne lært mye om replikkarbeid av Sylvia Salvesen og Jan Ø. Wiig, som leverer som bare det i rollene som Julies amme og far.

I forholdet mellom sistnevnte og krigsherren Paris, Julies frier, en sammenslåing av stykkets hertug og dennes nevø, legger Andersen kløktig inn nytt innhold og ny spenning: Capulet ønsker slett ikke å gifte bort sin datter til Paris, han leker endog med tanker om å ta krigsherren av dage samtidig som han forhandler om datterens hånd, men gir etter.

Slik blir Julies tvangsekteskap en parallell til hvordan kvinner i konfliktområder til enhver tid har måttet kjøpeslå med seg selv.

Likeledes er det artig hvordan Andersen ser noe av det samme i stykkets unge kamphaner som han så i de gustne junkiene i Christopher Nielsens «Verdiløse menn»: Romeos kumpaner er bleke, lutende ynglinger, som legger til et hviskende «fy faen» etter replikkene sine; de er sjakkspillets brukne bønder som i fravær av høyere mening griper til matte, innforståtte vitser, til et opposisjonelt soundtrack som inkluderer Raga Rockers «Noen å hate». Ole Christoffer Ertvaags miserabelt morsomme Benvolio blir et kjærkomment pust av komedie.

Visjonært
Et sangnummer kommer ut av ingenting og virker som et innhopp fra et parallelt univers. Sammenblandingen av vakre vers og vulgær fjortisslang er iblant platt, iblant vellykket. Omarbeidingen, som gjør at forestillingen åpner med balkongscenen, flytter uforholdsmessig mange spenningspunkter til begynnelsen og skaker opp dramaturgien første akt. Siste del av forestillingen er sterkere.

Men det tar ikke noe vekk fra at «Romeo og Julie» er vitalt og visjonært teater, ladet med ny mening, utført med stor selvtillit.

Andersens mørke gir mersmak.