Kjærlighet i lenker

Snakk om å ta jerngrep. Den uheldige- enkelte vil si heldige - skjørtejeger i Thomas Robsahms «S.O.S» svinebindes så ettertrykkelig av et oppfinnsomt kvinnfolk at, ja, det er en ren fornøyelse.

Robsahms foreskrevne metode for å få ens utkårede til å se lyset er nok i kraftigste laget for hvermansen, men den gjør seg utmerket på film. Han byr på en lun, vittig, egenartet kjærlighetskomedie og henviser forviklingene dit de ofte hører hjemme - til sengs. Der legges helten i jern, intet mindre.

Den arme mann heter Angelo (Gianmarco Tognazzi). Han har gjort kvinnenedleggelser til en slags OL-øvelse, komplett med loggbok og poenggivning for deres ymse kvaliteter. Men man skal som kjent trå varsomt iblant. Den dagen Angelo møter Alba (Jacqueline Lustig) og uforvarende begår et aldri så lite feiltrinn, smekker damen håndjernene på ham og lenker ham til madrassen. Hun er nemlig på jakt etter den store kjærligheten.

Bisarr og human

Med all grunn kan Robsahm kalle sin film for en «bedmovie.» All kjønnskamp og maktkamp, fortvilelse og lengsel utspiller seg blant laknene - stort sett. Erotisk, så klart, fint håndtert, med store doser bisarr humor mot en nødvendig bakgrunn av menneskelige emosjoner - savn og redsel.

Den første norsk/italienske co-produksjon, dette, og la det være sagt at en norsk filmsjarmør som Helge Jordal ikke savnes et øyeblikk. Tognazzi utstråler den rette blanding av tilforlatelig sjarm og høyst forståelig forvirring, mens Lustig presenterer sitt innbitte forehavende med stor mykhet. Vi har i alle fall med Kjersti Holmen i en mindre rolle, som hun gjennomfører strålende.

Gode toner

Robsahms musikkvalg fortjener noen ord. Nå kan den som tonelegger åpningsbildene med Prefab Sprout smelte undertegnede umiddelbart, men musikken i «S.O.S» er gjennomført lekker og riktig brukt tvers igjennom. En sjeldenhet, faktisk.

Et øyeblikk lurer man på noen av premisene for maktkampen her, men pytt. Dette er originalt og varmt.