Kjærlighet i Maos tid

Den kinesiske forfatteren Yan Lianke har skrevet en morsom og utleverende bok om eksesser under kulturrevolusjonen på 1960-tallet.

BOK: Såvidt meg bekjent, finnes det ikke mange norske oversettelser av romaner som tar for seg de komisk-groteske følgene av den kinesiske kulturrevolusjonens heyday på midten og slutten av 1960-tallet.

Her kommer det en roman som gjør det.

For, mens europeiske studenter løp med politiet etter seg gjennom gatene, sto unge kinesiske menn og kvinner bøyd og plantet på rismarkene, eller de var, som i «Tjen folket», med å mobilisere mot det dekadente, kapitalistiske Vesten og det revisjonistiske Sovjet i en tallrik kinesisk hær.

Erotiske eksesser

Wu Dawang er leirsjefens kokk, og den fullkomne revolusjonære kineser, lavt på rangstigen, men overdrevent hengiven i sin Mao-dyrking, og med en arbeidsiver og offervilje som oppfyller bildet av det ideelle, kommunistiske robotmennesket. På grunn av sin nitide flid ender han med å bli oppasser til leirsjefens kone, mens leirsjefen er ute på reise.

Og da vet vi hvor det bærer hen.

Wu Dawang forelsker seg i Liu Lian etter at han blir stilt overfor kravet om å tilfredsstille henne. Liu Lian forelsker seg i Wu Dawang, etter at han tvinges til å gjøre det. Med det fører Yan Lianke leseren ut i erotiske eksesser som er så syndig motsatt av hva som forventes av to kulturrevolusjonære kinesere i en lokal militærleir på slutten av 60-tallet, at fortellingen både blir full av komikk og oser av lidenskap.

Fordekt satire

Kjærlighet i Maos tid

Kommunismen hadde en virkning på sin egen litteratur som østeuropeiske og østlige forfattere fremdeles nyter godt av.

De kommunistiske statenes harde strukturering av sosiale forhold på alle plan førte i sin tur til en strukturering av romankunsten, i og med at statens systemer ble en medspiller som forfatterne hele tida kunne spille opp mot, og på forskjellige vis bekrefte og negere, gjennom fordekt satire eller parodi. De sto overfor totale politiske løsninger som ikke egentlig fungerte på noe annet vis enn som metafysikk.

Denne både ulykkelige og privilegerte situasjonen har det kapitalistiske vestens forfattere ikke hatt tilgang til; om de da ikke dro østover.

Metafysikk

Det er ikke mye metafysikk på gang i «Tjen folket».

Eller er det?

Yan Lianke viser hvordan Partiets og Maos indoktrinerende språk trenger inn i de mest private forhold; hva som skjer når relasjoner bygges og styres av en propagandiserende retorikk. Når Wu Dawang tråkker inn i minefeltet og vet at han kan bli skutt om forholdet til Liu Lian oppdages, begrunnes grenseflyttingene med fyndord fra Maos lille røde.

Begge innbiller seg, i en stadig mer avansert erotisk utfoldelse, at de arbeider for Partiets og folkets beste, til utmattelsen kommer og enda flere grenser må flyttes: Den ultimate pornografisk-perverse utveien for paret blir å kappes om hvem som er den farligste og verste kontrarevolusjonære, gjennom å rive ned Mao-sitater og Mao-bilder ned fra veggen og skjende dem, eller knuse leirsjefens Mao-byster.

KULTURREVOLUSJONEN: Unge kinesiske rødegardister marsjerer i Beijing i august 1966 med «Maos lille røde» i hendene. Foto: SCANPIX
KULTURREVOLUSJONEN: Unge kinesiske rødegardister marsjerer i Beijing i august 1966 med «Maos lille røde» i hendene. Foto: SCANPIX Vis mer

Hemmelig forhold

Dette er en morsom bok. Det hemmelige forholdet får følger for Wu Dawang som logisk sett står til resten av romanen. Gjennom å tjene folket så intenst med Liu Lian får han sin belønning, som han, i motsetning til de andre i leiren, overhodet ikke ønsker seg.

Morsom, men ikke nødvendigvis med så mange nivåer.

Men som forfatteren skriver i et av de selvreflekterende partiene; en komedie bør først og fremst holde seg på overflaten. Uenig eller enig: Tjen folket!