Produsent, artist og nå også vokalist Arca i såkalt kjent positur (?), i anledning sitt kommende album. FOTO: Playground/XL/Jesse Kanda
Produsent, artist og nå også vokalist Arca i såkalt kjent positur (?), i anledning sitt kommende album. FOTO: Playground/XL/Jesse KandaVis mer

Ukas Vers

Kjærlighet i virusets tid

"It-musiker" og Björk-kompis Arca vender tilbake, med overraskende fullvoksen sangrøst -og noen, kryptiske, lånte verselinjer.

Det er vel alle laptopmusikeres drøm. I en alder av bare 23 år, etter en serie EPer på et knøttlite New York-selskap året før, befant eksil-venezuelaneren Arca seg i studio med Kanye West, og veteranprodusenter som Mike Dean, Daft Punk og No ID, og endte opp med å bidra på fire låter på det banebrytende abumet «Yeezus». Ikke lenge senere var han sentral samarbeidspartner på Björks sene mesterverk «Vulnicura», og derimellom slapp han det første av to kritikerroste, eksperimentelle og snodige instrumentalalbum på indielaggskipet Mute. Skiver som har tatt ham verden rundt som turnerende DJ/multimediaartist, hele veien med visuelt akkompagnement av kunstnerkompis Jesse Kanda, som også står bak samtlige albumomslag, pressebilder og videoer.

De som så ham på Øyafestivalen i Oslo ifjor ble kanskje overrasket over det dels svært joviale karaokepreget på deler av settet, fra en hotpantskledd Arca dansende både bak, oppå og foran miksepulten. Vel, det nye albumet som slippes på fredag, og som symptomatisk nok bærer artistnavnet som tittel, representerer også et klart stilbrudd, om enn i en litt annen retning. Inspirert av Björk, som han konsekvent omtaler som en slags mentor, har Arca denne gangen funnet selvtilliten til å gjøre sitt første vokalalbum, muligens også inspirert av slike løse live-eksperimenter. Men singlene som er sluppet så langt, byr allikevel på en forbausende moden og velutviklet sangrøst, med en dybde og ikke minst en vokal spennvidde man knapt kunne ant ut fra nevnte liveopptreden.

En låt som den ferske hovedsingelen «Reverie» vil i hvert fall i norsk sammenheng av alle ting sende tankene hen mot Nils Bechs karakteristiske miks av vokal i en slags klassisk (u)skolert tradisjon, og hypermoderne beats (i Bechs tilfelle ved det norske supertalentet Drippin'). Men Arca er på samme tid en hakket mer tradisjonell vokalist, og enda noen små skrueomvridninger mer radikal i sin bruk av elektronikken. Det er som vi er vant med fra denne kanten musikk som er ment å fungere i dialog med Jesse Kandas glorete hypersurrealisme, og den medfølgende videoen skal visstnok skildre en tyrefekterkamp, betraktet simultant fra synspunktet til toreador og okse. Som de sier på det blide Sørland: Javel.

Selv får jeg assosiasjoner i litt annen retning -hvordan den tematiseringen av symbiosen mellom kroppslighet og teknologi som kunstnere som regissør David Cronenberg gjorde til en synlig og kontroversiell kulturell strømning utover åttitallet, virker mer og mer toneangivende for vår samtid, mer og mer science og mindre og mindre fiction, i en virkelighet hvor stadig mer av menneskelig kommunikasjon og vårt spillerom for å uttrykke identitet (inkludert seksualitet) foregår virtuelt, og hvor datavirus er en mer presserende trussel enn pest og kolera til sammen.

Hva dette har med selve teksten til «Reverie» å gjøre? Det er sannelig ikke godt å si, for det er såpass løse greier at man kan lese omtrent hva man vil ut av det. Det vil si, «løsrevet» er kanskje et vel så presist uttrykk her. Selv har Arca uttalt at omtrent samtlig tekst på det nye albumet er improvisert i studio. Og det forklarer muligens opphavet til brorparten av den sparsomme, repetative teksten på «Reverie». De sentrale ordene er på originalspråket (altså Arcas spanske morsmål):

Cuando el amor llega así de esta manera
El Carutal reverdece


Som oversatt til norsk betyr omtrent «Når kjærligheten kommer slik, på dette viset, blomstrer Xagua-planten opp igjen». Igjen får en nesten bare si: Javel. Jeg skal ikke engang forsøke meg på nærlesing her, det jeg derimot føler meg kvalifisert til, er som vanlig å nøste opp i musikkhistoriske tråder. For disse verselinjene stammer nemlig fra en gammel venezuelansk slager, «Caballo Viejo» opprinnelig skrevet og fremført av Simon Diaz i 1980. En låt som i den venezuelanske folkesjela visstnok har en status omtrent på linje med, tja, det Åge Aleksandersens «Lys og Varme» representerer i (Midt-)Norge. Når låtskriveren Diaz døde i 2014 fukgte det offisielle kondolanser fra landets omstridte, salsa-djende president Nicolas Maduro. Verselinjer fra låta har tidligere også har vært sitert i Gipsy Kings-slageren «Bamboleo».

Men det unike, eller i det minste høyst uvanlige med Arcas fremførelse, er at det kun er ordene som siteres, til en ny vokalmelodi som er Arcas egen. Det er en såpass uvanlig måte å referere til tidligere musikk på at jeg i farten ikke kan komme på et eneste velkjent eksempel på noe lignende (selv om det garantert forekommer). Og bidrar ytterligere til en total rekontekstualisering til verselinjer hvor det opprinnelige tekstlige bildet er en gammel hest (Caballo Viejo) som metafor på en såkalt mai/september-romanse («gammal gris» er vel en mer utbredt dyrisk metafor for dette i 2017). Et bilde som er fraværende i Arcas versjon. Samtidig som det dyriske som metafor for det seksuelle er tilstedeværende i låtens video. Kombinert med møtet mellom det kroppslige og teknologi, og en faretruende undertone som i aller høyeste grad bygger videre på grunntonen i selve musikken.

Og hva med denne xagua-planten som besynges? Jeg skal som sagt ikke begi meg ut på alt for vidløftige teksttolkninger her, det er ikke mitt fag. Men bare nevne at den ene tingen som kommer opp om man googler denne søramerikanske veksten på norsk, er at den utgjør basis for en gammel «kjerringrådkur». Som skal være en remedi mot den marerittaktige men høyst ikke-fiktive fiskearten candiru. En parasittisk ferskvannsfisk på knappe 25 millimeter, fryktet av urbefolkning i uminnelige tider. Candirufisken kan nemlig svømme inn i kroppsåpninger til (naken)badende mennesker, altså inn i vagina, anus eller endog penis. Vel inne skyter fisken ut en torn, og begynner å livnære seg på vertskroppens blod og kroppsvev. Den eneste moderne måten å fjerne en candiru på (før offeret dør av medfølgende infeksjon) er ved operasjon. Mens urbefolkning altså sverger til å injisere en mikstur av xaguaplanten, som vil drepe og etterhvert oppløse fisken. Au au au au au AU. Hvorfor jeg nevner alt dette? Vel, for det første er det på et vis et såkalt «fun fact». Og ...jeg vet ikke helt, men se på videoen til «Reverie» selv da. Det føles ikke helt irrelevant heller. Hjerte/smerte med trykk på smerte, i 2017-tapning.