|||DVD: Jeg var bekymret da jeg leste hva «Adam» handlet om. Den er blitt omtalt som en romantisk komedie om en fyr med Asbergers syndrom som forelsker seg i jenta som bor i etasjen over. Syndromet er en slags mild form for autisme, og karakteriseres blant annet med begrenset evne til empati. Når Hollywood gir seg i kast med ting som dette blir resultatet alt for ofte sentimentalt, urealistisk og konstruert. «Adam» er heldigvis ingen av delene.

SkjønnhetsfeilFilmens utgangspunkt er enkelt: er det mulig for et menneske med Asbergers å bli forelsket? Og å vise såpass mye følelser at han kan få noen til å gjengjelde kjærligheten? Jeg er virkelig ingen syndromekspert, men «Adam» stiller noen interessante og allmenne spørsmål som gjør at filmen får en klangbunn hos et større publikum. Det betyr ikke at det er fritt for skjønnhetsfeil. Men den lykkes langt på vei i å skape et forholdsvis sobert — og troverdig — bilde av to mennesker som blir glade i hverandre, til tross for både små og store hindringer i deres vei.

SløyfeSkuespillere elsker roller som dette. Men Hugh Dancy unngår fristelsen for å overdrive. Resultatet er at Adam blir en karakter man kan identifisere seg med. Rose Byrne har kanskje en større utfordring i rollen som Beth, den «streite» naboen, men også hun klarer å skape en troverdig og interessant figur. En bi-historie om foreldrene til Beth er filmens svakeste ledd, og kunne med fordel vært kortet ned. Viktigst er det at regissør Max Mayer ikke faller for fristelsen å samle historien i en pen sløyfe i siste bilde. Slik blir «Adam» både en søt og lavmælt film om hvordan kjærlighet kan gjøre en sterkere og sikrere - om man lider av et syndrom eller ei.