En morgen i begynnelsen av oktober sier hans kone at hun vil reise. Fordi han ikke vet hva han skal si, går hun uten dramatikk. I det øyeblikket han hører døra kneppe igjen etter henne, begynner selvransakelsen. Samtidig starter en reise bakover i tid til Portugal og New York og framover i nåtid til de samme stedene.

Spor

Hans kone etterlater seg spor via kredittkortene sine. Hun gjentar Portugal-reisen de sammen gjorde for ti år siden. Er hennes reise slutten på ekteskapet eller begynnelsen til en fornyelse? Selv drar han til New York der han for omtrent like mange år siden bedro sin kone. Fortid, nåtid og mulig framtid sklir etter hvert inn i hverandre og danner en egen tid som er jeg-personens bevissthet her og nå. I erindringen kan han være overalt samtidig.

Hva er egentlig skjedd? Hvorfor? Er jeg lykkelig? Hva er lykke? Finnes den? Skulle jeg tatt til høyre da jeg tok til venstre? Hvem er jeg for meg selv? Hvem er jeg i min kones øyne? I mine venners? I min datters? Har jeg elsket andre enn meg selv? Elsket annet enn min egen rus? Annet enn min flukt fra smerten? Hva er å elske? Disse banale, men eviggyldige spørsmålene, stilles indirekte romanen igjennom. De ikles en form og presenteres i et innhold som gjør at de framstår som alt annet enn banale. Grøndahls univers rommer så mye mer enn et egooppgjør om en frustrert mann i 40-årene.