Kjærlighet og erindring

Den danske forfatteren Jens Christian Grøndahl utforsker vår hukommelse og vårt tidsbegrep i sin jeg-fortelling om en mann i begynnelsen av 40-årene.

En morgen i begynnelsen av oktober sier hans kone at hun vil reise. Fordi han ikke vet hva han skal si, går hun uten dramatikk. I det øyeblikket han hører døra kneppe igjen etter henne, begynner selvransakelsen. Samtidig starter en reise bakover i tid til Portugal og New York og framover i nåtid til de samme stedene.

Spor

Hans kone etterlater seg spor via kredittkortene sine. Hun gjentar Portugal-reisen de sammen gjorde for ti år siden. Er hennes reise slutten på ekteskapet eller begynnelsen til en fornyelse? Selv drar han til New York der han for omtrent like mange år siden bedro sin kone. Fortid, nåtid og mulig framtid sklir etter hvert inn i hverandre og danner en egen tid som er jeg-personens bevissthet her og nå. I erindringen kan han være overalt samtidig.

Hva er egentlig skjedd? Hvorfor? Er jeg lykkelig? Hva er lykke? Finnes den? Skulle jeg tatt til høyre da jeg tok til venstre? Hvem er jeg for meg selv? Hvem er jeg i min kones øyne? I mine venners? I min datters? Har jeg elsket andre enn meg selv? Elsket annet enn min egen rus? Annet enn min flukt fra smerten? Hva er å elske? Disse banale, men eviggyldige spørsmålene, stilles indirekte romanen igjennom. De ikles en form og presenteres i et innhold som gjør at de framstår som alt annet enn banale. Grøndahls univers rommer så mye mer enn et egooppgjør om en frustrert mann i 40-årene.

Malerisk

Forfatteren er en sjeldent skarp iakttaker av vår mulighet for erkjennelse, eller snarere begrensede mulighet, og vår opplevelse av tid. Han formidler sine tanker i et skjerpet og presist språk som også bærer deg inn i det duse landskapet der drømmene og de dypere lagene av erindringen holder til. Som en naturlig følge av at hovedpersonen er kunstkritiker, bruker forfatteren en gang imellom - med hell - stemningen i et konkret maleri for å formidle en følelse eller opplevelse. Slik skisserer han gjerne brede lerreter for oss. Men han har også et blikk for detaljenes poesi. Grøndahl har sin egen måte å gripe en detalj i en kvinnes bevegelser eller utseende på som gjør henne tydelig og samtidig underlig nok til at jeg vil vite mer om henne og ham, og om deres historie sammen.

Kjærlighet

Historien i romanen er om kjærlighet. Tre saftige kjærlighetshistorier flettes i erindringen i hverandre. Den med hans kone, den med hans elskerinne og den med henne han aldri helt fikk. Historiene plasseres i det herskende selvtilfredse samfunnssynet der moral og etikk er pynt for de fleste politiske retninger. Hovedpersonens venner er tidligere radikalere som nå sitter i ledende posisjoner. De bruker gjerne sitt den gang temmelig risikofrie opprør som unnskyldning for den posisjonen de i dag forvalter med like lite nytenkning som forgjengerne.

Grøndahl har noen frydefulle nedsablinger av deres ynkelige livsfilosofi. Det er ikke ofte jeg leser en nordisk forfatter som behersker hele sitt dikteriske univers slik Jens Christian Grøndahl her gjør.