Kjærlighet og revolusjon

Sterk historie om revolusjonær kjærlighet.

BOK: Noen er født med en familiehistorie som er så sterk og relevant for så mange flere enn dem selv og de nærmeste at den simpelthen skriker etter å bli fortalt. En av dem heter Jesper Huor og er svensk journalist. Den 32 år gamle Huors opprinnelige fornavn, Sereika (som betyr frihet eller frigjøring), peker mot historien han forteller i den interessante boka «Den siste reisen til Phnom Penh»: Historien om hvordan hans kambodsjanske far forlot sin svenske kone og deres to år gamle sønn en maidag i Øst-Berlin i 1977 for å vende hjem til Kambodsja og det Someth Huor trodde var Røde Khmer og Pol Pots nye idealsamfunn. Han så aldri sin lille familie igjen.

Som voksen bestemmer Jesper Huor seg for å forsøke å finne ut av hva som skjedde med faren da han dro tilbake til det mildt sagt blodige revolusjonære regimet i det «nye» Kambodsja. Han vil også undersøke hvordan foreldrene hans så lenge kunne la seg manipulere til å tro at rapportene om grusomhetene som ble begått i den kambodsjanske revolusjonens navn, var rein propaganda. Ikke minst lurer den unge journalisten på hvordan faren hans bare kunne forlate de to menneskene han hadde forsikret at han elsket så høyt – for å kjempe for et system og ei framtid han i realiteten visste minimalt om.

Huor reiser til Kambodsja og snakker med sine ytterst få gjenlevende familiemedlemmer. Han møter også høytstående skikkelser som studerte sammen med hans skoleflinke far i Paris, men som i motsetning til Someth overlevde de omfattende utrenskningene i siste halvdel av 1970-åra.

Noe virkelig presist svar på hva som skjedde med faren og hvorfor han ble drept like etter han vendte tilbake til hjemlandet, full av drømmer om et friere, mer menneskelig samfunn, får sønnen aldri. Men med basis i de få dokumentene han finner, og intervjuer med moren, andre slektninger og mennesker som kjente ham, pusler Huor sammen sin fars – og til dels sin mors – unge liv og den sterke beretningen om deres revolusjonære forhold. Den handler om forholdet mellom idealer og realiteter, pliktfølelse og kjærlighet, bøker og handling og om revolusjonær naivitet og hodeløshet.

Massemord

Resultatet er blitt en tekst som skildrer både nære familierelasjoner, fedre som forsvinner og smerten det innebærer for dem som blir igjen, og historien om Kambodsja, frigjøringskriger, sivilbefolkningens lidelser og en av verdenshistoriens mest omtalte massemordere. Huor balanserer godt mellom den «lille» og den «store» historien, og gir med sin personlige inngang til den nytt liv til en grusom beretning som er fortalt mange ganger før. Han skriver enkelt og liketil – lavmælt og upretensiøst – om enn ikke lysende godt, om de mange såre og vanskelige spørsmålene hans fars valg reiser.

Leseverdig

Moren, derimot, kommer vi sjelden særlig tett på – hennes livsvalg og overbevisninger kunne det vært interessant å få vite mer om begrunnelsene for. De stadige hoppene i tid, og de mange og skiftende frontene i og rundt Kambodsja, krever dessuten en oppmerksom leser.

Ikke alle vil synes Huor gjør et klokt valg når han – de gangene kildene tier eller ikke finnes – har tatt seg den frihet «å tenke meg hvordan det kan ha vært», særlig fordi det slett ikke alltid går fram når han holder seg strengt til realiteter og intervjumateriale og når han tar seg direkte dikteriske friheter for å dramatisere det fra før så sterke historiske stoffet. Uansett er «Den siste reisen til Phnom Penh» blitt en meget leseverdig utgivelse som viser hvor effektfull den journalistiske dokumentarboka kan være når materialet er godt.