Kjærlighet på pinne

Bimboen «Pornopung» er smartere enn den later som.

FILM: Ikke mange minuttene inn i «Pornopung» er det første kjønnsorganet i aksjon på lerretet. Det sitter fast på casanovaen Karl (Herbert Nordrum) og betjenes av munnen til hans siste kvinnebekjentskap, som forblir navnløst og målløst mens kollektivkompisen Leo (Anders Rydning) og nyinnflyttede Christian (Ole Christoffer Ertvaag) ramler inn soveromsdøren med kake med lys på for å feire at Karl har rundet hundre.

Det er den keitete Christians første møte med det spesielle samboerskapet, og både han og publikum må pent venne seg til at noenogtjueåringer sprader nakne rundt, mens det som kan strutte på dem, strutter. Og når drømmedama glir unna og den seksuelle frustrasjonen når kokepunktet, tar Christian imot tilbudet om å lære av sine medbeboere, for å forstå hvorfor deres skamløshet fungerer som seksuelt fluepapir, mens han selv blir avvist både når han er hensynsfull og når han er mer frampå.

En bimbo av en film
«Pornopung» er basert på Mads Larsens roman fra 2003 og er en bimbo av en film. Den er utmaiet, utagerende og sexfiksert, svøpt i sjokkrosa og markedsført som sommerens cinematiske vorspiel. Men den er smartere enn den later som.

Den er strammere som film enn som bok. Den skjønner hva for en malstrøm det kan være for en usikker sjel å komme inn i lampelyset til en mer karismatisk og overbevisende mentor, som er det som skjer når Christian hengir seg til Karls hedonistiske livsfilosofi. Den er sympatisk i sin forståelse for de forsagte unge guttene som stirrer sultent på de uoppnåelige jentene rundt seg og ikke aner hva de skal gjøre for å bli sett på som mer enn en venn - og årvåken overfor aggresjonen som kan bygge seg opp hos taperne på sexmarkedet. Den tar konsekvensene av sin egen kynisme. Christians prosjekt tar ham til et veldig mørkt sted, så mørkt at det føles noe påklistret når slutten bringer med seg lyserosa forsoning med sløyfe på.

Stølt skuespill
Utover dette er «Pornopung» en småflau og småfnisete komedie som iblant taper på stølheten i skuespillet i birollene. En skjemmende fantasiløshet er merkbar i noen klisjefylte valg underveis, som når Christian får øye på en vakker medstudent og hun presenteres i sakte film og til svulmende musikk. Noen av dialogene virker kantete og oppstilte.

Moroa ligger i detaljene og dynamikken, særlig i samspillet mellom Christian og den intense Karl. Det er godt gjort at Nordrum klarer å få sistnevnte til å fremstå som en velmenende gutt som er god på bunnen selv når han høylydt vurderer jentene han ligger med på forskjellige komparative skalaer fra en til ti.

Bekymrede jenter
Dette er i det hele tatt en historie som er egnet både til å bekymre og berolige jentene der ute - bekymre dem fordi den sier at det de opplever som en magisk kjemi kan være et resultat av spill og teknikker, og berolige dem med at forførerne der ute innerst inne bare venter på en anledning til å slå rot og nyte sammenslyngede kjærestekvelder i sofaen foran Senkveld. Begge maksimer er imidlertid greit å ta med den berømmelige saltklypen.