MASSEKYSS: - Å skulle fortelle en av mine erobringer på Tinder «Hey forresten, jeg er nyskilt - men jeg er ålreit, assa». Kategoriser meg, vær så snill, jeg elsker det, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser et massekyss i Madrid i 2008. Foto: NTB Scanpix
MASSEKYSS: - Å skulle fortelle en av mine erobringer på Tinder «Hey forresten, jeg er nyskilt - men jeg er ålreit, assa». Kategoriser meg, vær så snill, jeg elsker det, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser et massekyss i Madrid i 2008. Foto: NTB ScanpixVis mer

Kjærlighet på samlebånd - ja takk!

Vi er alle klar over det. Forelskelsens orkan stilner, hverdagslivet inntreffer, partnerskapet blir funksjonelt og kjedelig. Seriemonogami er ikke underlig, men logisk.

Meninger

Jeg fant meg selv i en kinkig situasjon her forleden. Etter en lengre tids «sykeleie» fant min kone og jeg ut at vi skulle skilles, og jeg skulle bli en del av skillsmissestatistikken.

Prinsessekjole, kirkeklokker og brudevals var aldri noen drøm for meg - men så kom en barsk prinsesse og førførte meg hinsides - mer klisjefylt blir det nødig. To damer som vi var eier jo ingen begrensninger hva grenseløs kjærlighet gjelder, så et knappe år etter at vi traff hverandre løp vi til rådhuset for å gifte oss. Klokkene kimte fra Rådhustårnet og bredte seg utover Oslos sidegater - slik føltes det i det minste. Dette skulle vare evig, selvfølgelig. Aldri hadde noe føltes riktigere. Et drøyt år etter at kirkeklokkene kimte, og ytterligere ett år som separert, skal jeg nå bli en del av den sexy skillsmissestatistikken.

Samlivsbrudd, oppløsning av partnerskap og skillsmisser er stilltiende normalisert. Det er like sosialt akseptert som det faktum at unge menn i dag overtar statistikken over kjønnsfordelingen av solariumsbruk. Da jeg vokste opp var det surrealistisk at menn generelt innlosjerte seg på «Brun og Blid». Hinsides det aksepterte. I dag rynker ingen brynene - takk og lov for det. I dag er det heller ingen som rynker et bryn om du forteller om samlivsbrudd, oppløsning av kjernefamilien og skillsmissebarn. Det er helt normalt, faktisk forventet.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvinner har gjennom tradisjon blitt fengslet og fravøret sin rett til frihet over eget liv, for all del, jeg har en stor tro på retten - for ikke å snakke om viktigheten - av å kunne forlate noe som ikke er riktig. Man skal ikke kimse av frigjøringen som ligger i muligheten til å annulere et ekteskap, eller ved samlivsbrudd generelt. Som kvinne av det antatt svakere kjønn, påberoper jeg meg faktisk retten til selv å velge hvor jeg vil være, så absolutt.

Demokratiet har beveget seg fra den offentlige sfære og inn i det private. Dette er positivt - jeg er selv en likestillingsorientert kvinne og selvutnevnt feminist - samtidig mistenker jeg at utviklingen har noen bivirkninger i ermet. I møte med hverdagslivet, med levde liv, kan skjevheter oppstå. Det er naturlig, menneskelig i så måte. Kanskje vil en av partene være mer forelsket, elske mer, oppleve mer frykt og usikkerhet enn den andre. En av partene kan brøyte seg vei mer plass i relasjonen. Drømmer kan være ulike, enkelte ganger uforenelige. Ulikheter i relasjonell makt eksisterer - selv i likestillingenes land Norge. Ikke så rart, at samlivsbrudd er normalisert.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Jeg er langt fra alene, venner og bekjente skilles i fleng. Takk gud for Facebook, jeg er en mester i sniking. En etter en popper dem opp på newsfeed'en, nyskilt og single, aktive som aldri før, søkende etter en ny og bedre kjærlighet. Jeg er en av dem, naturligvis. I min ungdomstid på 90 tallet var nettdating var for tapere! På høyde med kontakannonser, som var for de eldre ensomme. Hadde man funnet hverandre på nett, var forholdet dømt til fordervelse. Tapere, ass. I kjølevann av mitt eget brudd var jeg raskt på vei til stedene de fleste av oss møtes i dag - takk gud for nettdating! Møteplassen, Gaysir, Sukker, Match og nå den nyeste herligheten på markedet, Tinder. Kjærlighet på samlebånd - ja takk!

Inn i relasjoner, og ut igjen. Helt forventet. Hva som imidlertid skaper rusk i øyet for de fleste av oss er fortellingene om relasjonene som har bestått. Gjerne over et tiår eller mer. Eller enda bedre, de ytterst få fortellingene om godt gifte som fant hverandre i tenårene. Det er sinnsykt. Galskap. En ytterst sjeldenhet. «Vært sammen i 15 år sier du, er du seriøs nå?» Det finnes unntak fra regelen om brudd, men særs få unntak uten en relativ lang periode med seriemonogami i forkant av regelbruddet. 

Vi får det inn med morsmelka hvordan den livslange lidenskapelige kjærligheten skal se ut - romantikken skal blomstre, intimiteten ivaretas. Relasjonen må pleies, bekreftes og atter igjen bekreftes. Alltid en stilltiende frykt for at relasjonen skal ende med trynet først ned i asfalten - noe den ofte gjør. Seriemonogami, min ideologi.

Det indoktrinerte konseptet om «the one and only» og «forever in love» må være særs utdatert. Jeg møter meg selv med ambivalens, og bekjenner følelsen av tap over ikke å være en av disse herlighetene som har fulgt hverandre fra start til slutt. Vært hverandres første - og siste. Den ene personen der ute, min antatte sjelevenn, bare for meg. Har jeg gifta bort sjansen? Hva om jeg finner «min store kjærlighet» på nytt. Kan jeg gifte meg igjen, eller blir det litt «overkill»? Faen, det er dritt.

Så, nå står jeg her - snublende men relativt rakrygget - som en av dem som kan slenge en skillsmisse på bordet. Tidvis skammer jeg meg over å måtte huke av for «skilt» på alt av offentlige papirer. Det er dritt. Eller verre, å skulle fortelle en av mine erobringer på Tinder «Hey forresten, jeg er nyskilt - men jeg er ålreit, assa». Kategoriser meg, vær så snill, jeg elsker det. Paradokset ligger i den anerkjente partnerbyttekulturen, og parallelt det faktum at mange reserverer seg mot å forelske seg i et menneske som allerede har møtt «the one».

Vi er alle klar over det. Forelskelsens orkan stilner, hverdagslivet inntreffer, partnerskapet blir funksjonelt og kjedelig. Vanlig, rett og slett. Vi liker ikke at ting er vanlig. Det må tilfredsstille et element av spenning, av våryre følelser og opplevelsen av endeløs lidenskap i kjærlighetens navn. Seriemonogami er ikke underlig - heller relativt logisk. I en tidsalder som aldri står stille, og om noe «gud forby» står stille, da flykter vi fra det. Avgårde med oss. Inn i noe nytt, for helvete. Det er egentlig svært logisk - det er slik det gjøres i dag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook