Kjærlighet på skeive

Japanerne beskjærer røttene og surrer greinene for å få bonsai-treet slik de ønsker. Samme metode anvender ekteparet Nina og Stefan på seg selv. Og hverandre.

Det er den sørgelige historien deres vi får fortalt i Thorups roman, som ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris i 2000, og som nå foreligger i norsk språkdrakt, utmerket sydd sammen for øvrig, og så vidt jeg kan se uten en eneste danisme.

Nina kommer fra provinsen og flytter som attenåring til København, i protest mot et småborgerlig hjemmemiljø. Hun begynner å studere, men blir snart kjent med kunstneren Stefan. De gifter seg og innleder et samliv som skiller seg ut, for å si det mildt. Med basis i Stefans frihetsidealer lever de langt på vei to parallelle liv. Tidlig blir det klart for Nina at Stefan er annerledes enn andre menn. Litt etter litt skjønner hun at Stefan har en homofil legning, og hun tar seg etter hvert en rekke elskere. Likevel får de et barn sammen. Som det framgår av teksten er de uløselig bundet til hverandre gjennom en kjærlighet av et helt særskilt slag. Disse båndene blir ikke mindre sterke etter at de blir skilt.

Livshistorie

Det hele starter i de glade 60-åra. På romanens nåtidsplan er Stefan dødelig smittet med hiv og insisterer på at Nina og deres felles datter Elin skal bistå ham med å begå selvmord. Forberedelsene til dette og omstendighetene omkring Stefans død er hovedessensen i boka.

Det er en trist historie Thorup har å fortelle, og hun sparer ikke på konfekten. Beretningen om Stefans siste dager er pinefull lesning. På den annen side virker noen av scenene nesten beklemmende private. For det er åpenbart at stoffet er hentet fra forfatterens egen virkelighet. Alle som bare har litt kjennskap til det danske litterære miljøet, vet at Thorups gjentatte forsikringer om at romanen er fiksjon, er en tåkelegging av fakta. «Bonsai» har således aktualisert den gamle diskusjonen om hvor forfatterne bør sette grensen mellom det private og det allmenne. Enkelte danske kritikere har ment at Thorup har gått over streken. For de av oss som er uvitende om det selvbiografiske underlaget, føles ikke dette som noe problem. Vi fatter interesse for karakterene og gripes av fortellingen idet vi godtar at en forfatter trekker på sin egen livshistorie, det er jo ikke akkurat noe nytt.

Bekjennelse

Thorups bok er et personlig dokument som griper og ryster. Som litterært verk har den også åpenbare kvaliteter, men den er ujevn, og måten den er komponert på, faller ikke bare heldig ut. De skiftende synsvinklene fra kapittel til kapittel og bruken av ulike litterære former, som brev og dagbok, bidrar til å løfte stoffet vekk fra det snevert biografiske, men samtidig virker det til tider nokså kunstig.

Det første kapittelet er formet som en bekjennelse fra en politimann til en kvinnelig psykolog. Kona hans har begått selvmord, og det er sorgen over dette han bearbeider, samt skyldfølelsen ved det fordekte kjærlighetsliv han har levd. Politimannen synes ikke å ha noe med hovedhistorien å gjøre før psykologen hans dukker opp igjen, denne gangen som lege for Nina.

Vanskelig å tro

I det neste kapitlet skildres i tredje person Ninas oppvekst og første år med Stefan. Dette stoffet har Thorup brukt tidligere, i «Lille Jonna», «Den lange sommer» og «Himmel og helvete». Som der er det også her fint utnyttet. Mindre overbevisende virker det neste kapitlet, som er formet som en serie brev fra Nina til foreldrene. Her bryter den realistiske illusjonen sammen. Nina skriver åpenhjertig om sine seksuelle forhold både til Stefan og andre menn, og det har jeg vanskelig for å tro at en ung kvinne fra provinsen kunne finne på å gjøre på 60-tallet.

Terapiroman?

I det fjerde kapitlet er det den dødssyke Stefan som fører ordet. Det er formet som en forsvarstale rettet til Nina og Elin. Her avslører han seg som den narsissisten han er samtidig som han også med overlegen innsikt analyserer seg selv og sine forhold. Her legges også grunnlaget for selve romanen idet Stefan oppfordrer Nina til å skrive ei bok om deres samliv. Så følger et nærmest farseaktig kapittel der Nina og Elin hjelper Stefan med å brenne dagbøkene hans før vi kastes på hodet inn i den pinefulle historien om Stefans siste dager, og i det avsluttende etterskriftet får oppsummert hele historien.

Vekslende vinkler altså, men hovedtråden er klar. Dette er ei bok om en kvinnelig forfatter som søker å komme til klarhet over den mest skjellsettende erfaringen i sitt liv, forholdet til en bifil mann som hun aldri kommer over, heller ikke etter hans død.

Terapiroman eller skjebnedrama? Uansett skal man være temmelig følelseskald hvis man ikke lar seg gripe.

LIVSHISTORIE: - Vi godtar at en forfatter trekker på egen livshistorie, det er jo ikke akkurat noe nytt, skriver vår anmelder Øystein Rottem om Kirsten Thorups roman «Bonsai».