Kjærlighet på tomgang fra Barnes

Kjedelig oppfølgerroman om et trekantforhold.

BOK: Oppfølgerfilmer er sjelden bra. Så heller ikke på bokfronten. «Kjærlighet, etc» er en fortsettelse av «En trekanthistorie», som kom på norsk i 1993. Vi møter Stuart, Oliver og Gillian, ti år etter at Gillian skiftet ut Stuart med Oliver.

Julian Barnes regnes som en av de viktigste yngre britiske forfattere, og er Booker-nominert flere ganger. Han er en lettlest forfatter, og skriver elegant, tilsynelatende ubesværet, det vi vil kalle typisk britisk. Oversetter Knut Ofstad har gjort en meget god jobb.

Boka er utformet som en rekke monologer hvor hovedpersonene og en rekke bipersoner (mødre, barn, ekser) får sin stemme, sitt å si. Monolog er forresten feil å si, for personene hører hverandre, det er vel mer kommunikasjonen det står på.

Stuart kommer tilbake til England etter ti år i USA. Han oppsøker sin tidligere kone Gillian og sin tidligere bestevenn Oliver. Etter hvert tar han over familielivet deres, praktisk og følelsesmessig.

Trist

Oliver er mislykket yrkesmessig, på kanten av depresjon, og Gillian lar villig, om noe forundret, Stuart ordne opp for dem.

Det sier seg selv, men Stuart har ikke glemt Gillian eller sviket som ble begått mot ham. Han er ute etter hevn - hevn og kjærlighet. Det store spørsmålet er hva han får. Dette forteller boka lite om, i hvert fall på overflaten. Den ender som et ganske trist spørsmålstegn. Hvem elsker hvem og hvorfor? Ingen vet. Dessverre er dette faktum allerede kringkastet på smussomslaget, så leseren må ta til takke med veien fram dit, til kjærlighetens evige dilemma.

Tidtrøyte

Hva skjedde for ti år siden? Hva skjer nå?

Noe av det gode med boka er at stemmene er så tydelige. Den enkle, prosaiske Stuart. Den presise Gillian. Kompliserte, morsomme Oliver. Men Oliver er ikke morsom, ikke mer. Ikke slik han var for ti år siden. Faktisk er han en plage å høre på, ikke bare for Stuart og Gillian, men også for meg. Jeg griper meg i å hoppe over hans ordgyteri, å synes synd på oversetteren, osv. Dette kan være gjort med hensikt fra forfatterens side, men jeg tviler på at graden av kjedsomhet hos leseren var tilsiktet. Barnes virker ikke som den type forfatter, om du skjønner hvor jeg vil hen.

Nei, Barnes' forse er tydelighet og intelligens. Det fins en rekke gode observasjoner ikke bare om kjærligheten, men om dagliglivets fortredeligheter, menneskenes dårskap, nærmest i Solstadsk stil. Essayistisk og kjølig. Men i motsetning til «En trekanthistorie» bærer ikke dette årets bok. Overraskelsene er for sjeldne, grensen til det banale overskrides. Tidtrøyte må bli konklusjonen.

Men les den første boka!